Etiske dilemmaer ved suicidalitet hos pasienter med kort forventet levetid

Abstract

BAKGRUNN Enkelte pasienter i palliativ fase med kort forventet levetid gir uttrykk for selvmordsplaner eller utfører alvorlige selvmordsforsøk. I denne situasjonen reises utfordrende etiske spørsmål. Er det rett med tvangstiltak i denne pasientgruppen? Bør det ytes livreddende livsforlengende behandling i etterkant av et selvmordsforsøk? MATERIALE OG METODE Problemstillingen analyseres ved hjelp av en etablert metode for analyse av medisinsk-etiske dilemmaer i seks trinn. RESULTATER Respekt for pasientens autonomi taler for å avstå fra tvangstiltak for å forebygge selvmord hos pasienter i palliativ fase med kort forventet levetid. Siden gjenstående levetid uansett er kort, veier velgjørenhetsprinsippet mindre tungt her enn i andre situasjoner. Dersom alle relevante palliative tiltak allerede er gjennomført, kan også ikke-skade-prinsippet tale for å avstå fra tvangstiltak som kan forlenge en tilstand pasienten opplever som utålelig. Hensyn til pårørende, helsepersonell og samfunnet er ikke tilstrekkelig tungtveiende til å begrunne tvangstiltak. I den akutte fasen umiddelbart etter selvmordsforsøk vil det være rimelig å gjennomføre livreddende tiltak, men når pasienten gjenvinner bevissthet og samtykkekompetanse, bør pasientens eventuelle ønske om å avstå fra videre livsforlengende behandling respekteres på samme måte som hos andre pasienter. FORTOLKNING Prinsippet om respekt for pasientens autonomi bør stå sterkt i situasjoner med kort forventet levetid. Det taler mot bruk av tvangstiltak samt livsforlengende tiltak mot pasientens ønske.