Samhandling og pasientforløp i støpeskjeen (SPIS)

Abstract

Evalueringsprosjektet SPIS – "Samhandling og pasientforløp i støpeskjeen" studerer i første rekke prosesser i samhandlingsreformen, men også resultater. Med utgangspunkt i mål og rammedokumentet for EVASAM, har prosjektet sett på: rettslige virkemidler gjennom avtale¬forhandlinger, klageordningen og brukermedvirkning; virkningen av økonomiske insentiver knyttet til utskrivningsklare pasienter, etablering av kommunalt øyeblikkelig hjelp døgntilbud og interkommunalt samarbeid; og faglige virkemidler ved å se på utvikling og implementering av pasientforløp. SPIS-prosjektet har brukt ulike metodiske tilnærminger med blant annet en nasjonal survey, observasjoner, dokumentanalyse, litteratursøk og mer enn 400 intervju. Analysene viser varierende grad av likeverd mellom kommuner og helseforetak, men jevnt over synes forholdet å være asymmetrisk med foretaket som den sterke part. Involvering av brukere må betegnes som lav. Ingen brukere deltok på vegne av kommunene i avtalefor¬hand¬linger, og de få brukerne som representerte foretakenes brukerutvalg, ble ikke tildelt en aktiv rolle som premissleverandører. Lokale politikere så ut til å avgrense sitt oppdrag til slutt¬behand¬ling av avtaler. Det kan virke som samhandlingsreformens overordnede mål med å gi bedre og sømløs pasientbehandling lider under de økonomiske insentivene. Kronisk syke og eldre pasienter har heller fått mer oppstykkete forløp med opphold i lokale døgntilbud for øyeblikkelig hjelp eller ved intermediæravdelinger som mellomstasjoner på reisen til og fra sykehuset. Det faglige samarbeidet mellom helsepersonell fra sykehus og kommune i utvikling av bedre og helhetlige pasientforløp har gitt ulike resultater. Eksempelvis ble diagnoseavhengige forløp for kols og brudd i øvre lårhals laget, men ikke tatt i bruk. Et forløp som var uavhengig av diagnose, ble derimot helt eller delvis implementert i fire av seks deltagende kommuner. Funnene tilsier at det må legges til rette for et mer likeverdig forhold mellom kommuner og helseforetak i avtaleforhandlinger. Videre må brukerperspektivet sterkere inn, slik at brukere får en reell medvirkning og slik at brukernes synspunkt og preferanser dokumenteres og anvendes. Myndighetene anbefales å vurdere endringer i økonomiske insentiver for å lykkes med å gi mer hjelp nærmere der pasienten bor; det kan være mer hjelp i hjemmet og bruk av ambulerende team. Når det gjelder det faglige virkemidlet med helhetlige pasientforløp, bør det utarbeides faglige retningslinjer for generiske (diagnoseuavhengige) forløp. Iverksettelsen av helhetlige pasientforløp er videre avhengig av en sterk forankring i de respektive organisasjon¬ene, og et tett samarbeid mellom første- og andrelinjen. Det bør knyttes forskning til implementering og etterlevelse av samarbeidsavtaler som inngås, til brukermedvirkning og anvendelse av brukererfaringer, til klagerettens funksjonalitet, til utprøving av modeller for teamarbeid og flerfaglig samarbeid og til utvikling og utprøving av kvalitetsindikatorer.