| dc.description.abstract | Prosjektbasert produksjon er i stor grad utsatt for usikkerhet med hensyn til kvalitet, tid, kostnad og verdiskaping. I slik prosjektusikkerhet ligger det et potensial for tap i form av risiko og fortjeneste i form av muligheter. Å håndtere usikkerhet i prosjekter er derfor et suksesskriterium for vellykket prosjektledelse. Usikkerhet er definert som to fenomener; (1) en hendelse som, hvis den inntreffer, har et positivt eller negativt utfall på prosjektets mål, og (2) differansen mellom informasjonen som er nødvendig for å ta sikre beslutninger og den tilgjengelige informasjonen på tidspunktet for beslutningstakingen. Mangel på kontroll, informasjon og kunnskap preger dermed prosjektusikkerheten.
Usikkerhetsstyring er et prosjektverktøy innen prosjektledelse som søker å utnytte prosjektets usikkerhet ved å oppnå fortjeneste og redusere tap. Last Planner System (LPS) er en metodikk for planlegging som retter et særlig fokus på koordinering av aktiviteter, med hensyn til deres avhengigheter og varigheter. LPS søker å identifisere og behandle usikkerheter med hensyn til kvalitet i planene og flyt i produksjonen. Både usikkerhetsstyring og LPS er anerkjente praksiser i prosjektvirksomhet, og Klakegg et al. (2017) argumenterer for at det kan være en potensiell fortjeneste i å integrere de to metodikkene. Det er likevel ikke identifisert noe casestudie som undersøker de to praksisene under ett. En slik studie vil kunne si hvordan identifisering og håndtering av usikkerhet i usikkerhetsstyring og LPS bør foregår for å øke kvaliteten på prosjektgjennomføringen.
Oppgaven har til hensikt å foreslå hvordan usikkerhet bør planlegges for og styres i prosjektproduksjon, ved bruk av usikkerhetsstyring og LPS. Forskningsarbeidet tar utgangspunkt i en casestudie hvor observasjon, intervju og dokumentstudier utgjør informasjonsgrunnlaget. I casen undersøkes det hvordan usikkerhetsstyring og LPS gjennomføres i praksis i byggeprosjektet Bispevika og hvilke utfordringer som preger praksisene.
Funnene fra studien viser en usikkerhetsstyringspraksis hvor forretningsmessig risiko er i fokus, og hvor organisatoriske forhold gjør god styring av usikkerhet utfordrende. Studien viser også at planlegging forsøker å følge retningslinjer og rammer for LPS, men at systematisk tilnærming til- og analyse av usikkerhet foregår i liten grad. Med utgangspunkt i Torp et al. (2018) sin konseptuelle modell for integrering av usikkerhetsstyring og LPS og funnene i casestudien, konkluderer oppgaven med anbefalinger til individuelle og integrerende anbefalinger for hvordan styring av usikkerhet i de to praksisene bør foregå. Avslutningsvis presenteres en modell som anbefaler hvordan erfaringsoverføring mellom de to praksisene bør foregå. | |
