| dc.description.abstract | De fleste vegprosjekter i Norge i dag gjennomføres med utførelsesentrepriser. Den
tradisjonelle utførelsesentreprisen på anlegg synes dog å være både ressurskrevende og
tidskonsumerende, samtidig som den legger opp til en drakamp mellom partene i kontrakten.
Med dette som bakgrunn, og en økende mengde store og komplekse prosjekter, ønsker offentlige
byggherrer innen anlegg å øke sin andel totalentrepriser. Rapporter og aktører i markedet mener
at økt bruk av totalentrepriser potensielt kan redusere prosjekttid og redusere kostnad. I tillegg til
dette kan bruken av denne entrepriseformen frigjøre ressurser hos byggherren og utnytte
eksisterende kompetanse hos entreprenørene. Totalentrepriser som
prosjektgjennomføringsmodell og kontraktsform legger opp til et visst handlingsrom for
aktørene. Dette kan utnyttes og potensielt bidra til å oppnå de ønskede effektene. Det kan dog
oppstå problemer når de offentlige byggherrene (Statens Vegvesen) sitt reglement og standarder
begrenser dette handlingsrommet, og legger for mange føringer på entreprenøren. For å
undersøke dette har det blitt gjennomført et litteraturstudium, samt fire casestudier. Dette er fire
offentlige vegutbyggingsprosjekter som har blitt utforsket med semi-strukturerte intervjuer og
dokumentstudier. Dette har identifisert handlingsrommet i prosjektene, samt det potensielle
handlingsrommet som finnes. Detaljnivået som bestemmes i kontrakten av byggherren, gjennom
bruk av håndbøker, normaler og prosesskoder, synes å være den kritiske faktoren. Dette avgjør
hvorvidt entreprenøren får et tilstrekkelig handlingsrom, eller i for stor grad begrenses. | |
