| dc.description.abstract | Denne masteravhandlingen er en narratologisk og tematisk lesning av Per Pettersons roman Jeg forbanner tidens elv (2008), hvor jeg undersøker hvordan tid og erindring fremstilles i romanen, og hvilken betydning denne fremstillingen kan ha for fortellingen og det fortalte. Det sentrale i analysen har vært å beskrive forholdet mellom narrasjonen og fortellingen, og hvordan den etterstilte jeg-fortelleren mestrer og manipulerer både tiden og fortellehandlingen. Jeg støtter meg særlig på den franske filosofen Paul Ricoeurs arbeider, og hans teorier om fortellingen som et erkjennelsesredskap, hvis oppgave er å utforske den fenomenologiske tids ikke-lineære trekk. Ragnhild Reintons forskning på erindring i litteraturen er også viktig i min lesning, der Richard Terdimans «memory crisis» er et sentralt begrep.
Pettersons roman kan sies å være strukturert etter erindringens assosiative logikk, hvor kapitlene henter motivasjon fra fortellingen og fortellerens minner. Ulike scener på tvers av tid og rom speiler hverandre, og setninger og ord gjentas og brukes i nye sammenhenger, slik at romanen produserer en spenning mellom kronologi og plot, objektiv og subjektiv tid, tid som emne og tid som teknikk. Dette gjør romanen til den diskurs hvorfra det dynamiske og dialektiske ved tiden best kan observeres. Videre møter vi i romanen forskjellige tidsoppfatninger gjennom de ulike narrative nivåene. For fortelleren er tiden noe ugjenkallelig og tapt, men i selve fortellingen ligger fortsatt fremtiden åpen. Denne tidsforskyvningen hvor fortellingen er fortidig for fortelleren, men utspiller seg her og nå for leseren og karakterene, er hva Paul Ricoeur, Peter Brooks og Käte Hamburger har beskrevet som fortellingens utstrakte nå, eller fortellingens pseudo-nåtid. Det er en forståelse av at fortellingen helt fram til sin slutt kan påvirke og forandre leserens oppfatninger og meninger, og dermed skape en forventning til det framtidige, som allerede foreligger. | nb_NO |
