| dc.description.abstract | Denne avhandlingen tar for seg sentrale aspekter ved andrespråksopplæring i det norske språksamfunnet. Nærmere bestemt har jeg tatt for meg problematikken rundt valg av opplæringsspråk i lokalsamfunn der nynorsk er offisiell målform og lokalbefolkningen bruker et talemål som skiller seg fra et østnorsk, bokmålsnært talemål. Som et konkret eksempel på et slikt lokalsamfunn har jeg tatt for meg Vinjekommune i Telemark, der det bor omtrent femti somaliske innvandrere.
For å skape et mest mulig helhetlig bilde av språklærings- og integreringsprosesser i små lokalsamfunn, har jeg i undersøkelsen tatt for meg flere ulike typer kildemateriale. I Vinje gjennomførte jeg kvalitative intervjuer med voksne, somaliske innvandrere, somaliske ungdommer vokst opp i Vinje, en lærer i norsk som andrespråk og den tidligere flyktningkonsulenten i kommunen. I tillegg har offentlige dokumenter som læreplaner og stortingsmeldinger vært viktige for å vise hvordan praksisene for andrespråksopplæring arter seg.
Bokmål er det suverent dominerende målformen i det norske språksamfunnet, og dette kommer også frem i de offentlige dokumentene jeg har tatt for meg. Det kan se ut til at det blir tatt for gitt at det også er bokmål som skal være undervisningsspråk i andrespråksundervisningen for voksne innvandrere.
Læreplanene i norsk som andrespråk gir på sin side ingen føringer for hva slags målform som skal brukes, og det er således opp til den enkelte kommune å velge målform for sine andrespråkselever. Utvalget av lærebokmateriale er langt mindre på nynorsk enn på bokmål. Dette, kombinert med faktorer som den voldsomme overvekten av bokmål i massemedia, bidrar til at de fleste andrespråkslærere velger å undervise i bokmål, på tross av at de selv kan være nynorskbrukere. Her er det rimelig å anta at språkholdninger også spiller en stor rolle – lærerne ønsker kanskje å skåne elevene sine fra å bli brukere av en markert "minoritetsmålform".
Fra innvandrernes eget perspektiv kan det imidlertid se ut til at bruk av nynorsk og dialekt har en positiv signaleffekt – det markerer tilhørighet og lojalitet til et lokalsamfunn, og skiller dem fra innvandrere i de store byene. Slik kan de markere seg som individer, og unngå å bli plassert i en samlekategori det knytter seg negative holdninger til. For dem er det lokale språket en viktig del av integreringsprosessen, og de ønsker å kunne markere tilhørighet gjennom språket. | nb_NO |
