Driving Simulator Validation for Drug Impairment Research: Results from a randomized, controlled study comparing simulated and test track driving under the influence of ethanol

Abstract

Kjøresimulatorer brukes blant annet til å undersøke effekten av legemidler og rusmidler på kjøreatferd og trafikkrisiko. Slik anvendelse forutsetter at testene i kjøresimulatoren virkelig måler det samme som ved kjøring på vei og er tilstrekkelig følsomme – altså at simulatortestene både har validitet og sensitivitet.

Denne avhandlingen beskriver resultatene fra en valideringsstudie hvor vi undersøkte effekten av alkohol på en rekke kjørerelaterte utfallsmål, både under virkelig kjøring på en lukket testbane og i en kjøresimulator som etterlignet forholdene på testbanen.De fleste utfallsmålene var følsomme for alkoholeffekter i kjøresimulatoren, mens færreutfallsmål var like følsomme ved virkelig kjøring på testbanen. Kjøretøyets grad av vingling i veibanen (SDLP) hadde den høyeste sensitiviteten for alkoholeffekter i begge testmiljøene, og viste størst grad av samsvar mellom kjøresimulatoren og banekjøringen.

Avhandlingen gransker videre to faktorer som kompliserer gjennomføringen og tolkningen av kjøresimulatorstudier: Simulatorsyke oppstår fordi det ikke er samsvar mellom synsstimuli fra kjørescenariet og bevegelsesstimuli i simulatoren. Blinding av intervensjonen er viktig i eksperimentelle studier, men vanskelig å oppnå med alkohol. Vi fant imidlertid ingen holdepunkt for at verken simulatorsyke eller forventninger om ruspåvirkning påvirket graden av vingling i kjørebanen.

Arbeidet som er presentert i denne avhandlingen gjør det mulig å bruke kjøresimulatoren ved NTNU/SINTEF i studier av ruspåvirket kjøring. Resultatene bekrefter at grad av vingling i kjørebanen er et valid, sensitivt og robust utfallsmål i slike studier.