Erfaringer med ulike bærelag ved forsterkning av veg i Region nord

Abstract

Denne masteroppgaven forsøker å se på fordeler og ulemper ved bruk av bitumenstabilisert grus og penetrert pukk som bærelagsmaterialer ved forsterkning av lavtrafikkerte veger. Dette gjøres ved hjelp av litteratur, erfaringsinnsamling og ved å se på tilstandsutviklingen til veger forsterket ved bruk av disse materialene.Litteratur gir at bitumenstabilisert grus ikke bør benyttes på dårlig undergrunn, og at riktig proporsjonering og komprimering er en utfordring. Liten initialstyrke på grunn av herdetid trekkes også fram som en svakhet. Tilstandsutviklingen basert på sporutvikling bekrefter at bitumenstabilisert grus ikke er tilstrekkelig som forsterkning over dårlige grunnforhold. Den ene bitumenstabiliserte strekningen med gode grunnforhold har heller ikke en tilfredsstillende tilstandsutvikling med hensyn til sporutvikling. Nedbøyningsmålinger karakteriserer styrken i dekke og bærelaget som utilstrekkelig .For penetrert pukk er det beskrevet i litteraturen at laget har gode lastfordelende egenskaper og er fleksibelt. Undersøkelser av tilstandsutviklingen bekrefter at penetrert pukk med 10 centimeters tykkelse og med grov pukksortering har en meget tilfresstillende sporutvikling over gode grunnforhold. En tynnere penetrering utført på én av strekningene viser en ikke tilfredsstillende sporutvikling. Dette gjelder både for god og dårlig undergrunn.Erfaringsinnsamlingen konkluderer med at penetrert pukk med grov pukksortering kan være uheldig ved bruk i tunnel eller på meget smale veger med bratte vegskråninger og ustabil skulder.Det er også et poeng at bitumenstabilisering i større grad benytter eksisterende masser i vegen, slik at det reduserer forbruket steinmateriale med god kvalitet til vegformål.