Å leve som døv i en hørende verden: norsk tegnspråk og det flerspråklige Norge

Abstract

Denne oppgaven har som formål å belyse situasjoner som eksemplifiserer audsime og diskriminering av tegnspråk i det norske samfunnet ut ifra et sosiolingvistisk perspektiv. Løkken & Ringsø (2013) presenterer blant annet to situasjoner, hvor den ene situasjonen handler om at en døv pasient forsøkte å kommunisere at han hadde vondt i magen, men fikk servert et par brødskiver istedenfor som følge av kommunikasjonssvikt, og den andre situasjonen handler om en annen døv pasient som gjentatte ganger bad om tolk uten at de ansatte bestilte det, på tross av at hun har rett til tolketjeneste i slike sammenhenger. Disse eksemplene understreker hvordan språkholdninger, språkideologier og såkalt audisme, altså vurderingen av en persons intelligens og suksess basert på dens evne til å kommunisere i et samfunn som tilrettelegges de hørende, fører til at pasientene ikke får oppfylt sine rettigheter og behov. Andre observasjoner som understreker hvordan makt og språkideologier har en negativ innvirkning på den døve personens språk og identitet, baserer seg på mitt egenerfarte møte med en eldre tegnspråkbruker som har – av ansatte på eldrehjemmet han bor i - blitt antatt å være dement og ikke i stand til å kommunisere som følge av at han har levd et langt liv som døv etter de hørendes premisser. Den eldre mannen har blitt utsatt for grov audisme, og situasjonen eksemplifiserer særlig forholdet mellom språk og makt. Hørselshemning er i utgangspunktet ingen hemning, men ettersom samfunnet er tilrettelagt og organisert etter den hørende majoriteten, så fungerer det likevel som en hemning i form av et sosialt konsturert avvik.

The aim of this paper is to present situations that exemplifies audism and the discrimination of sign language in the Norwegian society, based on sociolinguistic concepts and theory. I will analyze two situations, presented in Løkken & Ringsø (2013), where one of them shows how a deaf patient was given two pieces of bread when he tried to tell the hearing nurse about his stomach pain, and where the other one showed how a deaf patient repeatedly asked for a sign language interpreter without the hearing employees doing anything about it. These examples show how the language ideology, the way one perceives a language individually, and audism, which means judging someone’s intelligence and success based on their ability to communicate in a society that is being formed after the hearing majority, leads to the patients’ needs and rights not being met. Other observations that show how power and language ideologies can have a negative impact on a deaf person’s language and identity, is based on my own personal experience when meeting an older sign language user that has been assumed to have dementia and to not being able to communicate, because he is not able to communicate after the hearing people’s premises. The elderly man has been a victim of extreme audism, and the situation especially exemplifies the dynamics between language and power. Hearing loss is not a loss, but since the society is made by and for hearing people, being deaf will still feel like a loss, and you will meet several obstacles as a deaf person living in a hearing world.