Forhandling, koordinering og kvalitetssikring: Pakkeforløpskoordinatorers arbeid med pakkeforløp for kreft

Abstract

Pakkeforløp for kreft, som ble innført i Norge i 2015, er standardiserte pasientforløp som har som målsetting å minimere ventetid og gjøre kreftbehandling mer forutsigbar og trygg for pasientene. Med pakkeforløpene ble det også innført en ny rolle i pasientforløpet; pakkeforløpskoordinatorer. Koordinatorene er som oftest sykepleiere eller sekretærer, som har ansvar for koordinering av møter, aktiviteter og oppgaver for pasienter og helsepersonell på tvers av ulike lokasjoner, inkludert på tvers av sykehus. Med bakgrunn i et prosjekt hvor vi evaluerte innføringen av pakkeforløp for kreft i Norge, tar vi i denne artikkelen utgangspunkt i kvalitative intervjuer med 15 pakkeforløpskoordinatorer fra fire sykehus. Vi undersøker hvilke typer arbeid pakkeforløpskoordinatorene gjør for å definere og utføre sine arbeidsoppgaver i pakkeforløpene. Vi har utviklet tre tema som beskriver koordinatorenes arbeid: 1) Forhandlinger om rolle, arbeidsoppgaver og ansvar, 2) Kreativ koordinering i nettverk og 3) Diskré kvalitetssikring. Med utgangspunkt i særlig Strauss’ begreper om synlig og usynlig arbeid, forhandling og artikulasjonsarbeid, peker vi på hvordan mye av koordinatorenes arbeid er usynlig, selv om det er helt sentralt arbeid for at pakkeforløpene skal kunne gjennomføres. Avslutningsvis stiller vi spørsmål om koordinatorene utfører sitt arbeid så godt, kreativt og fleksibelt, at det faktisk medvirker til at det blir usynlig – og dermed mindre verdsatt.