Older patients with colorectal cancer at Levanger Hospital 1980-2016

Abstract

Kreft i tykk- og endetarm har blitt den vanligste kreftsykdommen i Norge med unntak av brystkreft for kvinner og prostatakreft for menn. Sykdommen rammer i hovedsak eldre mennesker og har en insidens-topp rundt 70 års alder. Andelen eldre har økt i Norge de siste tiårene og vil fortsette å øke i årene som kommer. Moderne medisinsk behandling bidrar til at vi lever lenger, forventet levealder stiger, og de eldste aldersgruppene utgjøres av en stadig større andel av befolkningen. I takt med denne utviklingen forventer vi et økende press på helsetjenestene. Riktig behandling av pasienter med kreft i tykk- og endetarm er viktig for å tilby best mulig behandling på individ-nivå, og for optimal utnyttelse av helseressursene. Retningslinjer for utredning og behandling følger av Helsedirektoratets handlingsprogram og er bortsett fra enkelte unntak like på tvers av aldersgruppene. Dette til tross for at evidensen i stor grad er basert på kunnskaper om yngre pasienter. Eldre pasienter utelates ofte fra kliniske studier på tross av at det er viktige forskjeller mellom aldersgruppene. Kunnskaper om yngre pasienter ikke alltid er direkte overførbare til de eldre. Yngre pasienter utgjør generelt sett en mer homogen gruppe, mens det hos eldre pasienter er store individuelle forskjeller hva angår aldersassosierte faktorer som må hensyntas ved behandling av kreft. Å tilby en best mulig, individ-tilpasset behandling er en av de største utfordringene ved behandling av eldre pasienter med kreftsykdom. Dagens standard har rom for forbedring. Seleksjonen til de ulike behandlingsformene baseres på kunnskaper om pasienten og pasientens sykdom. Den multimodale evalueringen av pasienter må favne bredere slik at våre beslutninger baseres på et større grunnlag. Prehabilitering før behandlingsstart og intensivert tverrfaglig oppfølging gjennom behandlingsforløpet kan bidra til at flere klarer å gjennomgå tiltenkt behandling, forebygge behandlingsassosierte komplikasjoner, og forbedre overlevelse. I Studie 1 undersøkte vi trender i insidens og presentasjon av kreft i tykk- og endetarm ved Sykehuset Levanger for perioden 1980 til 2016. Basert på våre observasjoner beregnet vi den videre insidensutviklingen frem mot 2040. Våre funn viste at insidensen av kreft i tykk- og endetarm nært fordoblet seg gjennom observasjonsperioden, hovedsakelig grunnet primært preventive (livsstilsrelaterte) årsaker. Analysene våre indikerte at påvirkningen fra primært preventive årsaker har nådd et toppunkt. Sammenlignet med insidensnivået i siste del av studien forventer vi en økning på 70% frem mot 2040. Økningen vil hovedsakelig skyldes at befolkningen blir eldre, og være spesielt merkbar i aldersgruppen 80 år. I Studie 2 undersøkte vi diagnostikk og behandling av pasientene med tykktarmskreft ved Sykehuset Levanger i perioden 1980 til 2016, med et spesielt søkelys på åttiåringene. Studien viste at insidensen av kreft i tykktarm hos åttiåringene mer enn fordoblet seg gjennom studieperioden. Åttiåringene som gjennomgikk kirurgisk behandling med kurativt siktemål, hadde lavere korttidsoverlevelse enn de yngre pasientene. Åttiåringene som overlevde de første nitti dagene etter kirurgi, hadde like god relativ langtidsoverlevelse som de yngre pasientene. Den relative andelen av åttiåringer som ble behandlet med kirurgi økte gjennom observasjonstiden. Tiltak som forbedrer korttidsoverlevelsen, vil være nøkkelen til å forbedre langtidsoverlevelsen hos åttiåringer som blir operert med kurativt siktemål i fremtiden. I Studie 3 undersøkte vi behandling av pasientene med endetarmskreft ved Sykehuset Levanger i perioden 1980 til 2016, med et spesielt søkelys på pasientene ≥80 år. Våre resultater viste at pasientene ≥80 år hadde mindre sjanse for å bli behandlet med kurativt siktemål sammenlignet med de yngre pasientene, på tross av like sykdomsstadier ved diagnosetidspunktet. Det var generelt en høy komplikasjonsrate ved stor kirurgi for endetarmskreft, og pasientene ≥80 år hadde mer alvorlige komplikasjoner enn de yngre pasientene. Pasientene ≥80 år som gjennomgikk kirurgisk behandling med kurativt siktemål hadde lik relativ langtidsoverlevelse som de yngre pasientene.