Kontinuerlig forbedring blant de største norske byggentreprenørene

Abstract

Byggebransjen står ovenfor en rekke utfordringer, inkludert kostnadsoverskridelser, kvalitetsproblemer, forsinkelser og sikkerhetsrisikoer. Disse har forfulgt bransjen lenge, og flere forskningsmiljøer peker på manglende implementering av forbedringsinitiativer på en bransjedekkende og konsekvent måte som en av de mest fremtredende årsakene. Innenfor spekteret av forbedringsstrategier, representerer innovasjon og kontinuerlig forbedring to distinkte, men komplementære strategier. Innovasjon innebærer utvikling av helt ny kunnskap som bryter betydelig med tidligere praksis, mens kontinuerlig forbedring handler om å gradvis effektivisere, fornye og forenkle eksisterende produkter, prosesser og tjenester. Historisk sett har utvikling av nye produksjonsprosesser og teknologi vært nødvendig for å være konkurransedyktig. Økt globalisering har imidlertid gjort det vanskeligere å skille seg ut på den måten. For å møte stadig skiftende krav og behov fra kunder og myndigheter er man avhengig av å både prioritere og lykkes med kontinuerlig forbedring. Hvorvidt, og hvordan, norske byggentreprenører praktiserer kontinuerlig forbedring er imidlertid lite dokumentert i litteraturen. Masteroppgaven undersøker derfor problemstillingen: Hvilken rolle har kontinuerlig forbedring blant de største norske byggentreprenørene? Dette belyses gjennom tre forskningsspørsmål: FS1: Hvordan praktiserer entreprenørene kontinuerlig forbedring? FS2: Hvilke strategier og tiltak har entreprenørene for å gjøre forbedringene varige? FS3: Hvilke utfordringer opplever entreprenørene i forbindelse med forbedringsarbeidet? For å svare på forskningsspørsmålene, benyttes en kvalitativ survey med data samlet inn fra semistrukturerte intervjuer av nøkkelpersoner fra et utvalg entreprenørbedrifter. Grunnet begrensinger i tid og omfang er studien begrenset til å undersøke de fem største entreprenørbedriftene i Norge, rangert etter omsetning. Dette inkluderer Veidekke, AF Gruppen, Skanska, Consto og HENT, som alle er representert av to respondenter hver. Forskningen har en induktiv og fortolkende tilnærming for å kartlegge et tverrsnitt av entreprenørene praksis, samt fange opp detaljer, variasjoner og kontekstuelle faktorer. Resultatene viser at alle entreprenørene har en bevisst strategi for kontinuerlig forbedring, en tilnærming de først og fremst ser stor nytteverdi i, men som de også er forpliktet til gjennom ISO-sertifiseringen de er underlagt. Strategiene er forankret i deres egen-utviklede virksomhetssystemer, i form av standardprosedyrer, metodebeskrivelser osv. For å sikre at den nedfelte strategien etterleves, investerer bedriftene betydelige ressurser i opplæring for å bygge kompetanse og en forbedringsorientert kultur. Forbedringsarbeidet foregår gjennom eksperimentering og refleksjon på alle nivåer i organisasjonene, både på tvers av og innenfor rammene av hvert enkelt byggeprosjekt. Entreprenørene kombinerer systematiske og rutinepregede forbedringsinitiativer med mer organiske prosesser som oppstår naturlig i prosjektene. De systematiske initiativene innbefatter både proaktive og reaktive rutiner. Eksempelvis benyttes hindringsanalyser i forkant av utførelsen, fysiske befaringer underveis, og prosjektevalueringer i etterkant. Hvilke metoder entreprenørene anvender varierer, både mellom bedriftene og internt. Entreprenørene jobber for å heve det kollektive kunnskapsnivået gjennom systematisk standardisering, erfaringslæring, erfaringsoverføring og organisasjonslæring. Strategien er forankret i erkjennelsen av at læring i og fra prosjekter er alt for viktig til å bli overlatt til tilfeldigheter og den enkelte prosjektdeltakers motivasjon. Funn viser imidlertid store avvik mellom strategi og praksis, både når det gjelder lærings- og forbedringsaspektet. De identifiserte utfordringene kan klassifiseres i tre hovedkategorier: kulturelle faktorer, organisatoriske faktorer og ressursrelaterte faktorer.

The building industry is facing a list of challenges, including budget overspends, quality problems, delays and safety risks. These issues have plagued the industry over many years and numerous research bodies blame the failure to implement improvement initiatives consequently across the industry as the main reason for this. Within the range of improvement strategies, innovation and continual improvement represent two distinct, but complimentary strategies. Innovation involves development of new thinking that breaks with common practice, whilst continual improvement is to gradually rationalise, renew and simplify existing products, processes, and services. Development of new production processes and technologies has historically been necessary to remain competitive. Increasing globalisation has made it more difficult to keep ahead of the field in that way. To meet continually changing expectations and demands of clients and authorities it is necessary to prioritise and succeed with continuous improvement. At present there is little documentation of the extent and methodology used by Norwegian contractors to practice continual improvement. This Master thesis examines therefore the question: What role has continuous improvement amongst Norway’s largest contractors? This is examined by the following research questions: FS1: How do developers practice continuous improvement? FS2: Which strategies and methods are used to achieve lasting improvements? FS3: Which challenges do contractors meet in trying to achieve improvement? In order to answer the research questions, there is used a qualitative survey with data collected from semi-structured interviews with key employees from various contractors. Because of time constraints the study is restricted to an analysis of the five largest contractor companies in Norway, ranked by turnover. These include Veidekke, AF Gruppen, Skanska, Consto and HENT, who are each represented by two respondents. The study has an inductive and interpretive approach to map a cross section of contractor’s practice, as well as recording details, variations and contextual factors. The results show that all contractors have a conscious strategy for continual improvement, an approach they take primarily because of its great value, but also because they are obliged to under ISO-certification requirements. The strategies are based on their self-developed business systems, in the form of standard practices and method description etc. To ensure that the adopted strategy is complied with, the companies invest considerable resources in training to build competence and a culture of improvement. Work with improvement takes place through experimentation and reflection at all levels in the organisations, both between projects, and within the bounds of each individual building project. The contractors combine systematic and routine improvement initiatives with more organic processes that arise naturally in the projects. The systematic initiatives include both proactive and reactive routines. For example, risk analysis in advance of execution, physical site inspection, and project evaluation after completion on site. The methods utilized by the contactors vary, both between the different organisations and internally within each company. The contractors strive to raise collective competence though systematic standardisation, practical experience, experience transfer and organizational education. The strategy is based on the realisation that learning from projects and practical experience is far too important to be left to chance or an individual’s motivation. Findings however reveal considerable discrepancies between strategy and practice, both with regards to learning and improvement. The identified challenges can be classified in 3 main categories: cultural factors, organisational factors, and resource-related factors.