Havet som topos
Description
Full text not available
Abstract
I denne bacheloroppgaven undersøkes det hvordan havet skildres i litteraturen, sett i lys av Alexander Kiellands Garman & Worse og Amalie Skrams To venner. Oppgaven tar for seg teorier rundt topos og havtopos i litteraturhistorien for å kunne belyse problemstillingen: hvordan beskrives havet i litteraturen. Teoretikerne som blir tatt i bruk for å belyse og redegjøre for oppgavens mål er Christopher Messelt, Knut Ove Eliassen, Søren Frank, Harald Beyer og Lincon Paine. Messelt og Eliassens teorier setter søkelyset på topos og havtoposet, mens Frank, Paine og Beyer ser mer på havtopos og havskildringer i et litteraturhistorisk perspektiv. Topos blir definert i litterær praksis som en betegnelse for blant annet tema, motiver, klisjeer, språk, osv. Toposet fungerer altså som en slags verktøykasse hvor man benytter seg av det verktøyet man har behov for. Topos tradisjonen står ovenfor en kontinuerlig endring, hvor noe verktøy tas ut slik at man kan få plass til nytt verktøy. Selv om tradisjonen er i endring så betyr det ikke nødvendigvis at alt endres, noen verktøy vedvarer mens andre byttes ut.I litteraturhistorien så kan vi se hvordan havet ble skildret gjennom tidene litteraturen. Paine er en av de som poengterer at havtoposet og havlitteraturen er farget av sin samtid, og hvordan religion går «hånd i hånd» med litteraturen i mange litterære epoker, før blikket senere blir vendt bort fra religionen og heller rettet mot samfunnet. Når disse områdene har blitt belyst så skiftes fokuset mot de litterære verkene og hvordan havtoposet skildres, før de avslutningsvis sammenlignes med hverandre.