Sosial bærekraft og medvirkning i by- og områdeutvikling

Abstract

Ingen annen by i Norge har en så tydelig klasseskille som i Oslo, der sosiale fordeler er konsentrert i vest og sosiale byrder er konsentrert i øst. Samtidig som fattigdommen i hovedstaden øker, ser vi en økende trend av store sosiale og økonomiske forskjeller. Ulikhetene gjelder på tvers av flere områder, inkludert utdanning, inntekt, arbeidsledighet og tilgang til bolig.

Sosial bærekraft er nødvendig for bærekraftig byplanlegging og design. Involvering av innbyggere i relevante beslutningsprosesser henger tett sammen med sosial bærekraft. I dag er medvirkning i planprosesser sterkt begrenset.

Denne masteroppgaven har undersøkt hvordan Oslo kommune kan bruke by- og områdeutvikling til å bedre levekårene i et område. Oppgaven setter søkelys på sosial bærekraft i by- og områdeutvikling, samt undersøker hvordan brukermedvirkning i planleggingsprosesser kan bidra til å løfte et område. For masteroppgaven er følgende problemstilling belyst:

«Hvordan kan vi minske sosiale forskjeller og bruke by- og områdeutvikling til å forbedre levekårene i et område?»

De viktigste resultatene og anbefalingene fra denne oppgaven kan oppsummeres i tre hovedområder: En er knyttet til grep og strategier for bærekraftig by- og områdeutvikling, den andre er knyttet til sosial bærekraft i byggeprosjekter og tiltak for å minske sosiale forskjeller, og den tredje er knyttet til hvordan løse utfordringer knyttet til brukermedvirkning i by- og områdeutvikling.

Det er i kommune- og reguleringsplan de viktigste fundament for å motvirke sosiale ulikheter forankres. Det må være et premiss før man setter spaden i bakken at man tar gode valg i planleggingsfasen for å forbedre levekårene i utsatte områder. Funnene bekrefter at man gjennom riktig planlegging kan bidra til å minske sosiale forskjeller i utsatte områder med store levekårsutfordringer. Dette kan man blant annet oppnå ved å legge til rette for inkluderende og trygge møteplasser, gode boliger, bomiljøer og nabolag, samt gi lokalsamfunnet en stemme til å påvirke nærmiljøet de bor i.

No other city in Norway has such a clear class differences as in Oslo, where social benefits are concentrated in the west and social burdens are concentrated in the east. At the same time as poverty in the capital is increasing, we are seeing an increasing trend of large social and economic differences. The differences apply across several areas, including education, income, unemployment, and access to housing.

Social sustainability is necessary for sustainable urban planning and design. Involvement of citizens in relevant decision-making processes is closely linked to social sustainability. Today, participation in planning processes is severely limited.

This master's thesis has investigated how Oslo municipality can use urban- and area development to improve living conditions in an area. The thesis sheds light on social sustainability in urban and area development, and examines how public participation in planning processes can contribute to reduce social inequalities. For the master's thesis, the following problem is highlighted:

"How can we reduce social differences and use urban and area development to improve living conditions in an area?"

The most important results and recommendations from this thesis can be summarized in three main areas: One is linked to measures and strategies for sustainable urban- and area development, the other is linked to social sustainability in construction projects and measures to reduce social inequalities, and the third is linked to how to solve challenges related to public participation in urban and area development.

It is in the municipal- and regulation plan that the most important foundations for counteracting social inequalities are anchored. It must be a premise before you put the shovel in the ground that you make good choices in the planning phase to improve living conditions in vulnerable areas. The findings confirm that through good and correct planning, one can contribute to reducing social differences in vulnerable areas with major living conditions challenges. This can be achieved, among other things, by facilitating inclusive and safe meeting places, good housing, living environments and neighbourhoods, as well as giving the local community a voice to influence the local environment in which they live.