| dc.description.abstract | For å realisere nasjonale ambisjoner for fred og sikkerhet gis Forsvaret et stort beløp over de årlige statsbudsjettene. En stor andel av dette går hvert år til investering i materiell som en av innsatsfaktorene. For å styre denne bruken av ressurser driver forsvarssektoren med porteføljestyring. Jeg søker i denne oppgaven å finne ut av hvordan dette utføres i sektoren, med fokus på hvordan prosjektene velges og hvordan de følges opp i gjennomføringen. Jeg har også et mål om å identifisere områder for forbedringer.
Teoridelen er delt i to der jeg innledningsvis redegjør for det rammeverket som investeringsvirksomheten i Forsvaret opererer innenfor. Dette er ikke klassisk teori, men viktig å ha med for å sette praksis i riktig kontekst. Dette omfatter alt fra krav og retningslinjer fra storting og regjerning til sektorinterne føringer satt i Forsvarsdepartementet eller i de underliggende etatene, Forsvaret, Forsvarsmateriell og Forsvarsbygg.
Den andre teoridelen består av klassiske forskningsbaserte publikasjoner. Den starter med relevante elementer innen program- og porteføljeteori med fokus på metoder og teknikker for valg. Jeg tar så kort for meg Management og Portfolios (MoP®) ved Axelos ettersom dette er et uttalt valgt rammeverk for sektoren. Jeg bringer videre inn elementer om forskning på forsvarsplanlegging, beslutninger og beslutningsstøtte, operasjonsanalyse og avslutningsvis tematikk rundt eierstyring som er et sentralt tema.
Empirien i oppgaven utgjøres av to deler, del en er i hovedsak en analyse av de formelle dokumenter som beskriver og setter rammene for hvordan virksomheten skal foregå. Del to utgjøres av funn i 11 semistrukturerte kvalitative intervjuer med sentrale aktører i sektoren som jobber nært opp mot problemstillingen porteføljestyring av prosjekter. Informantene er fra Forsvarsdepartementet og underliggende etater Forsvaret og Forsvarsmateriell.
Gjennom en analyse av empirien finner jeg er at sektoren har adoptert rammeverket for porteføljestyring fra Axelos gjennom Management of Portfolios MoP®. Det er kun Forsvarsdepartementet som er gitt myndighet til å utøve porteføljestyring. Det er i sektoren delegert prosjekteierskap til Forsvaret, men dette er et prosjekteierskap med klare begrensninger sett opp mot prosjekteier begrepet slik det er etablert i forskningslitteratur og best praksis litteratur.
De store strukturelle beslutninger i sektoren fattes av Stortinget i Langtidsplan for Forsvaret, og er i realiteten også beslutninger om hvilke materielle kapasiteter som skal anskaffes. I retningslinjene for investeringer i sektoren beskrives det at disse beslutningene fattes gjennom anbefalinger som fremmes til FD fra investeringskomiteen (IK) som ledes av forsvarssjefen. Dette oppfattes av informanter som arbeid som ikke tilfører mer kunnskap. Retningslinjene peker på at forsvarssjefen har fått en viktigere rolle i investeringsprosessen som leder av IK, men i intervjuene kommer det frem at handlingsrommet for forsvarssjefen er svært begrenset.
Det kommer frem i intervjuene at sektoren ikke har gode verktøy for porteføljestyring, hverken metodeunderstøttelse for valgene som fattes eller for oppfølging av vedtatt portefølje. | |
| dc.description.abstract | To support national ambitions for peace and security, the Armed Forces are given a large amount over the annual national budgets. A substantial proportion of this goes to investment in military equipment every year as one of the input factors. To manage this use of resources, the defense sector engages in portfolio management. In this thesis, I am looking to find out how this is carried out in the sector, with a focus on how the projects are selected and how they are followed up in the implementation. I also aim to identify areas for improvement.
The theory part is divided into two where I initially explain the framework within which investment activities in the Armed Forces operate. This is not classical theory, but important to include in order to put practice in the right context. This includes everything from requirements and guidelines from the Storting and government to in-sector guidelines set out in the Ministry of Defence or in the underlying agencies, the Armed Forces, Defence Materiel and The Norwegian Armed Forces.
The second theory part consists of classical research-based publications. It starts with relevant elements in program and portfolio theory with a focus on methods and techniques for selection. I briefly address Management and Portfolios (MoP®) from Axelos as this is a stated chosen framework for the sector. I also bring in elements on research on defense planning, decisions and decision support, operational analysis and thematic around corporate governance that is a central topic.
The empirical data in the thesis consists of two parts, part one is an analysis of the formal documents that describe and set the framework for how the business will take place. Part two is made up of findings in 11 semi-structured qualitative interviews with key players in the sector who work closely with the issue portfolio management of projects. The informants are from the Ministry of Defence and subordinate agencies, the Armed Forces and Defense Materiel.
Through an analysis of the empirical data, I find that the sector has adopted the portfolio management framework from Axelos through management of Portfolios MoP®. Only the Ministry of Defence has been given the authority to exercise portfolio management. In the sector, project ownership has been delegated to the Armed Forces, but this is a project ownership with clear limitations compared to the project owner concept as established in research literature and best practice literature.
The major structural decisions in the sector are taken by the Storting in the Long-Term Plan for the Armed Forces, and these are also decisions about which material capacities to acquire. The guidelines for investments in the sector describe that these decisions are made through recommendations made to the Ministry of Investment from the Investment Committee (IC), which is chaired by the Chief of Defence. This is perceived by informants as work that does not add more knowledge. The guidelines point out that the defense chief has been given a more prominent role in the investment process as head of the IC, but in the interviews, informants state that the room for altering project priorities for the defense chief are extremely limited.
It is evident in the interviews that the sector does not have good tools for portfolio management, neither method support for the choices made nor for follow-up of the adopted portfolio. | |
