Sammenligning av metoder for kartlegging av snarveier

Abstract

Norge har satt som mål at veksten i persontransporten i byområdene skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange. Dette nullvekstmålet er et av satsingsområdene i Nasjonal transportplan. Som en del av arbeidet med Nasjonal transportplan 2014-2023 ble det utarbeidet en nasjonal gåstrategi av Statens vegvesen for å fremme gåing som transportform og hverdagsaktivitet. Lokale gåstrategier er et av forslagene i den nasjonale gåstrategien. I 2016 presenterte Miljøpakken en lokal gåstrategi for Trondheim med en ambisiøs visjon: Gå mer – kjør mindre. Ett av fokusområdene i gåstrategien er kartlegging av snarveier. For å kartlegge snarveier i Trondheim kommune blir det benyttet flere metoder, som blant annet inkluderer å se på flyfoto og diverse kart, foreta befaringer og få innspill fra innbyggerne. Denne masteroppgaven har til hensikt å undersøke ulike kartleggingsmetoder for snarveier og sammenligne dem med hverandre.

Problemstillingen for masteroppgaven er: Har ulike metoder for kartlegging av snarveier betydning for resultatet? Problemstillingen blir forsøkt besvart gjennom følgende forskningsspørsmål: 1. Gir ulike kartleggingsmetoder ulike resultater? 2. Hva bidrar medvirkning til i kartlegging av snarveier? 3. Hvilke fordeler og ulemper har de ulike metodene?

Litteraturgjennomgangen avdekket at begrepet «snarvei» har flere betydninger og defineres derfor på ulike måter. I denne oppgaven forstås en snarvei som et supplement til resten av gangnettet og er stier, tråkk, trapper og forbindelser gjennom bebygd og ubebygd miljø. Klæbu kommune ble innlemmet i Trondheim kommune fra og med 1. januar 2020, og kartleggingen av snarveier i den gamle kommunen er minimal. Dette var grunnen til at de to tettstedene Klæbu og Tanem i gamle Klæbu kommune dannet utgangspunktet for case-området som ble brukt i masteroppgaven.

For å besvare forskningsspørsmålene ble det kartlagt snarveier i Klæbu og Tanem med fire ulike metoder. De fire kartleggingsmetodene som ble gjennomført var (1) egen kartlegging gjennom å studere kart og foreta en befaring i case-området, (2) medvirkningsverktøyet Barnetråkk på 5. trinn på Tanem og Sørborgen skole, (3) en kartleggingsworkshop med elever fra Klæbu ungdomsskole hvor de fikk i oppgave å tegne inn snarveier på et kart over case-området, og (4) en kartleggingsworkshop med voksne innbyggere fra Tanem hvor de også fikk i oppgave å tegne inn snarveier de visste om på et kart over case-området. De ulike kartleggingsmetodene ble så sammenlignet med hverandre. Antall snarveier kartlagt med metodene og plasseringen av dem ble sammenlignet, og de ble sammenlignet ut ifra et sett med evalueringskriterier. Evalueringskriteriene som lå til grunn i sammenligningen var kompletthet, tidsbruk, ressursbruk, kostnader og kvalitet. Til slutt ble det diskutert fordeler og ulemper med de ulike metodene.

Totalt ble det kartlagt 84 unike snarveier med de fire kartleggingsmetodene. Det ble kartlagt flest snarveier med egen kartlegging, som kartla 70 snarveier. Med Barnetråkk ble det kartlagt 5 snarveier. På workshopen på Klæbu ungdomsskole ble deltagerne delt inn i 3 grupper som kartla henholdsvis 8, 14 og 24 snarveier. De tre gruppene kartla noen av de samme snarveiene og totalt ble det kartlagt 32 snarveier. På workshopen hjemme hos innbyggere fra Tanem ble det kartlagt 21 snarveier. Dette viser at ved å ha flere grupper får man kartlagt flere snarveier.

En stor fordel med Barnetråkk og de to workshopene som metoder for å kartlegge snarveier er at de inkluderer medvirkning, som er en viktig del av Plan- og bygningsloven. Barnetråkk og workshopen på Klæbu ungdomsskole bidrar i tillegg til å inkludere barn og unge. Medvirkning bidrar til å få kartlagt enda flere snarveier totalt, sammenlignet med å kartlegge snarveier uten medvirkning. Gjennom medvirkning får man utnyttet lokalkunnskapen til brukerne av snarveiene bedre.

Fordeler med egen kartlegging er at det ble kartlagt flest snarveier med denne metoden, den hadde lav total tidsbruk, og det ville gitt lave tidskostnader. Andre fordeler er at metoden krevde lite forhåndskunnskap og utstyr, og den kan gjennomføres av én person. Den største ulempen med egen kartlegging er at den ikke inkluderer medvirkning.

En stor ulempe med Barnetråkk som metode for å kartlegge snarveier er at verktøyets hovedhensikt ikke er å kartlegge snarveier. Andre ulemper med Barnetråkk er at den krevde mest forhåndskunnskap av alle metodene, og den viste seg å kartlegge færrest snarveier og ingen nye.

De to workshopene ble gjennomført på samme måte, men med deltagere i ulike aldre. Fordeler med de to workshopene er at de bidro til å kartlegge nye snarveier som ikke ble kartlagt med egen kartlegging, og metoden krevde lite forhåndskunnskap. Ulemper med workshopene er at de hadde høyest total tidsbruk av alle metodene, som også ville gitt de høyeste tidskostnadene.

Basert på mine erfaringer gjennom arbeidet med denne masteroppgaven vil jeg anbefale at kartlegging av snarveier ved hjelp av kart og befaring kombineres med en workshop med lokal befolkning. Med bakgrunn i resultatene fra denne masteroppgaven vil dette bidra til å kartlegge flest snarveier og prosessen vil inkludere medvirkning.

It is a goal in Norway to absorb the growth in passenger traffic in the largest cities using public transport, bicycling, and walking. This zero-growth goal is one of the focus areas in the National Transport Plan. As part of the work with the National Transport Plan 2014-2023 the Norwegian Public Roads Administration prepared a national walking strategy to promote walking as means of transport and everyday activity. Local walking strategies was one of the proposals in the national walking strategy. Trondheim municipality presented their own local walking strategy in 2016 to promote walking and get fewer people to drive. One of the focus areas in the local walking strategy is mapping of pedestrian shortcuts. Today the mapping of pedestrian shortcuts in Trondheim municipality is done by combining different methods, including studying maps and satellite photos, field inspection, and citizen participation. The goal for this master thesis is to explore different methods for mapping pedestrian shortcuts and compare them to each other.

The master thesis aims to answer the following problem: Does different methods for mapping pedestrian shortcuts affect the result? The problem is answered through the following research questions: 1. Do different mapping methods give different results? 2. What does citizen participation contribute to in the mapping of pedestrian shortcuts? 3. What advantages and disadvantages do the different mapping methods have?

The literature review revealed that a pedestrian shortcut can be defined and understood in different ways. In this master thesis a pedestrian shortcut is defined as a supplement to the pedestrian walking network, it can be a path, a trail, stairs, and physical connections between built-up and non-built-up areas. Klæbu municipality was merged with Trondheim municipality as of January 1st, 2020, and the mapping of pedestrian shortcuts in the old municipality is limited. This made the two willages Klæbu and Tanem in Klæbu municipality the base when forming a case area for the master thesis.

To answer the research questions four methods for mapping pedestrian shortcuts in Klæbu and Tanem were carried out. The four methods that were carried out were (1) detailed field inspection in combination with studying maps and satellite images, (2) a citizen participation tool for children called ‘Barnetråkk’ organized at two primary schools in the former municipality, (3) a mapping workshop at Klæbu junior high school where the students drew pedestrian shortcuts on a map of the case area, and (4) a mapping workshop at the house of a citizen of Tanem where the participants also drew pedestrian shortcuts on a map of the case area. Afterwards the different methods were compared to each other. The number of pedestrian shortcuts that were mapped with each method and the location of them was compared, then the different methods were compared to each other using different evaluation criteria. The evaluation criteria used in the comparison were completeness, time used, resources used, costs and quality. Finally advantages and disadvantages with the different methods were discussed.

After using the four mapping methods 84 unique pedestrian shortcuts had been found. Most pedestrian shortcuts were found using detailed field inspection in combination with studying maps and satellite images. 70 pedestrian shortcuts were found using this method. By using ‘Barnetråkk’ 5 pedestrian shortcuts were found. At the workshop at Klæbu junior high school the participants were divided into three groups. They found 8, 14 and 24 pedestrian shortcuts. The three groups found some of the same pedestrian shortcuts, and in total 32 pedestrian shortcuts were found. At the workshop at the house of a citizen from Tanem 21 pedestrian shortcuts were found. This shows the importance of using several groups because more pedestrian shortcuts are found.

A great advantage of using ‘Barnetråkk’ and the two workshops to map pedestrian shortcuts is that they include citizen participation which is an important part of The Planning and Building Act. ‘Barnetråkk’ and the workshop at Klæbu junior high school also includes children and young people. Citizen participation contributes to finding more pedestrian shortcuts in total compared to finding pedestrian shortcuts without citizen participation. Through citizen participation the local knowledge of the people using the pedestrian shortcuts is better utilized.

Advantages of using detailed field inspection in combination with studying maps and satellite images is that most pedestrian shortcuts are found using this method and time used is low which leads to low time costs. Other advantages are that the method requires little knowledge in advance and equipment, and it can be carried out by one person. The greatest disadvantage of using this method is that it doesn’t include citizen participation.

A great disadvantage of using the tool “Barnetråkk” as a method for mapping pedestrian shortcuts is that the main purpose of the tool is not to find pedestrian shortcuts. Other disadvantages of using “Barnetråkk” is that it is the method that requires the most knowledge in advance and there were found fewest pedestrian shortcuts using this method and no new ones.

The two workshops were carried out the same way but with participants of different ages. One advantage using the two workshops is contribution to finding new pedestrian shortcuts. Another advantage is that the method requires little knowledge in advance. But there are disadvantages with the workshops too. They have the highest time consumption of all the mapping methods which leads to the highest time costs.

Based on my experiences with working on this master thesis I would recommend that mapping of pedestrian shortcuts is carried out using detailed field inspection in combination with studying maps and satellite images together with a workshop with local participants. Results from this master thesis shows that this will contribute to mapping the highest number of pedestrian shortcuts and the process will include citizen participation.