| dc.description.abstract | Ny kreftsykdom etter behandling for prostatakreft.
Sekundær kreft er et økende helseproblem over hele verden. De to viktigste årsakene er økt forventet levealder og økt overlevelse etter den første kreftsykdommen. Sekundær kreft kan skyldes genetisk disposisjon, livsstilsfaktorer og tidligere behandling. Det er kjent at stråleterapi kan føre til stråleterapi-indusert sekundær kreft, men graden av økt risiko etter strålebehandling er debattert.
Prostatakreft er den hyppigste kreftformen blant norske menn, med 5030 nye tilfeller i 2020. Selv om median alder ved prostatakreftdiagnose er 70 år, er gjennomsnittlig gjenværende levertid for disse mennene mer enn 15 år. Sekundær kreft er derfor en aktuell problemstilling også for denne gruppen.
Denne avhandlingen er basert på tre studier som har undersøkt sekundær kreft etter behandling av prostatakreft, med særlig fokus på sekundær kreft etter stråleterapi.
Data fra Kreftregisteret ble brukt i alle tre studiene. I den tredje studien innhentet vi også data fra det svenske kreftregisteret og fra de norske og svenske Dødsårsaksregistrene. Til studie en og to samlet vi data fra Kreftregisteret på alle norske menn som var diagnostisert med prostatakreft som første kreftdiagnose mellom 1997 og 2014. I den tredje studien tok vi utgangspunkt i pasientene som var inkludert i SPCG- 7 studien. SPCG- 7 studien inkluderte 875 pasienter med lokalavansert og/ eller aggressiv prostatakreft fra 1996 -2002. Studien randomiserte pasientene til hormonbehandling +/-radikal strålebehandling.
I første studie sammenlignet vi forekomsten av brystkreft hos menn med prostatakreft som hadde fått profylaktisk mamillebestråling med menn med prostatakreft som ikke hadde fått slik strålebehandling. Vi fant ingen økt risiko for brystkreft hos de bestrålte. Imidlertid har studien kort oppfølgingstid og bør gjentas med lenger oppfølging. Som i den generelle mannlige befolkningen var forekomsten av brystkreft lav, men det er verdt å merke seg at vi fant to tilfeller phyllodes tumor som er en svært sjelden type brystkreft.
I den andre studien identifiserte vi menn som hadde fått radikal behandling mot prostatakreft (N=24 500) og delte de inn etter behandling; radikal strålebehandling, radikal prostatektomi, strålebehandling (> 60 Gy) mot prostataseng etter prostatektomi (=salvage stråling) og brakyterapi. Vi fant at menn som hadde fått radikal strålebehandling hadde 12% økt risiko og menn behandlet med radikal prostatektomi hadde 7% redusert risiko for sekundær kreft sammenlignet med normalbefolkningen. Videre sammenligning med normalbefolkningen viste økt risiko for urinblærekreft (29%) og endetarmskreft (37%) for strålebehandlede, og redusert lungekreftrisiko (37%) for radikalt opererte. Den lave lungekreftrisikoen for denne gruppen skyldes sannsynligvis seleksjon av pasienter til operasjon.
Videre sammenlignet vi de fire behandlingsgruppene seg imellom og brukte de prostatektomerte som referansegruppe. Vi fant at både de som fikk radikal strålebehandling primært og de som hadde fått salvage strålebehandling hadde en økt risiko for sekundær kreft samlet, henholdsvis 37% og 27% økt risiko. De som fikk primær strålebehandling hadde 47% økt risiko for endetarmskreft, og alle pasienter som hadde fått strålebehandling hadde en omlag doblet risiko for urinblærekreft. Pasientgruppen som fikk primær strålebehandling hadde også økt risiko for lungekreft sammenlignet med de prostatektomerte.
I den tredje studien estimerte vi risiko for sekundær kreft i SPCG-7 studien. Vi undersøkte også totaloverlevelsen og vi sammenlignet dødsårsakene i de to armene. For de norske pasientene hadde vi tilgang på data om salvage stråling, gitt ved progresjon til pasienter randomisert til hormonbehandling. Vi gjorde de samme analysene for denne undergruppen som for hele populasjonen.
Vår studie viste en mer enn doblet risiko for urinblærekreft hos pasientene som hadde fått strålebehandling. I samsvar med tidligere publikasjoner fra SPCG-7 fant vi en klart økt overlevelse hos pasientene som hadde fått strålebehandling, og strålebehandling reduserte risikoen for å dø med 27%. I hormonbehandlingsgruppen døde over 50% av prostatakreft mot 30% av de som hadde fått strålebehandling + hormonbehandling. De som fikk strålebehandling døde i større grad av andre kreftsykdommer enn de som kun fikk hormonbehandling. 25% av de norske pasientene fikk salvage stråling ved progresjon. Hos disse fant vi 52 % lavere risiko for sekundær kreft. Salvage pasientene hadde svært god overlevelse, vi fant 56% redusert risiko for død sammenlignet med hormonbehandlingsgruppa. Den lave forekomsten av sekundær kreft hos pasientene som hadde fått salvage stråleterapi skyldes trolig pasientseleksjon og kortere oppfølgingstid etter stråleterapi.
Selv om vi har vist at strålebehandling gir økt risiko for urinblærekreft og trolig også endetarmskreft, finner vi ikke grunn til å advare mot stråleterapi. Våre analyser av SPCG-7 kohorten bekrefter den gode overlevelsen etter stråleterapi, og økt overlevelse gir i seg selv økt risiko for ny kreftsykdom. Når en informerer pasientene er det viktig å informere om absolutt risiko for sekundær kreft, og den er lav for alle pasientene. Studie 2 viste at strålebehandlede hadde en økning i absolutt risiko for blærekreft fra ca. 0.8% til 2.3% etter 10 år og fra ca. 2% til 4% etter 15 år.
Vi anbefaler ikke systematisk oppfølging med cystoskopi og rektoskopi etter strålebehandling, men leger som følger opp pasientene må være klar over at sekundær kreft kan oppstå etter mange år. Pasienter som får hematuri eller blod i avføringen må selvsagt undersøkes etter vanlige retningslinjer. | en_US |
