Den norske debatten om lek og dens betydning i barnehagen.

Abstract

Masteroppgaven er en diskursanalyse og kartlegging av lekdebatten i kjølvannet av R17. Min forskning er preget av en abduktiv tilnærming, der det veksles mellom teori, metode og empiri. En abduktiv tilnærming gir ingen absolutte slutninger, men er en metode for å anskaffe ny kunnskap og gi et lite bilde av en bredere virkelighet, basert på forskerens innsikt i den aktuelle konteksten. Sagt på en annen måte er oppgavens konklusjon kun en smal del av hele lekdiskursen, og konklusjon er basert på min kulturelle kompetanse, tolkninger og innsikt innenfor feltet. Analysen bærer preg av dialogisme, det vil si at hvert språklige uttrykk aldri kan tolkes innenfor et vakuum, fordi den som ytrer en mening alltid vil være preget av en annen. Dialogisme er godt tilpasset for en diskursanalyse som har til hensikt å kartlegge en debatt, spesielt med tanke på at debatten er politisk preget. For å besvare oppgavens problemstillinger har jeg utnyttet meg av diskursteorier om makt og motstand, samt tatt i bruk Neumanns tre analysesteg: avgrensning, representasjon og lagdeling. For å utfylle de tre analysestegene, har jeg lagt til egne kapitler om kulturell kompetanse og diskursens materialitet, da de er «nødvendige betingelser» for å foreta en god diskursanalyse. Analyseverktøyene er godt tilpasset oppgavens problemomstillinger: Hvilke standpunkt kan observeres i lekdebatten? Hvem standpunktene fremmes av, og hvilke representasjoner av lek utpeker seg som dominerende?

Teorier om lek oppgaven bruker er Maria Øksnes (2010) sin inndeling av lek i to hovedperspektiv: utviklingspsykologisk og filosofisk. I tillegg legger jeg til et helhetlig perspektiv, da ikke alle identifiserer seg innenfor disse to kategoriene. R17 har skapt en del debatt, siden styringsdokumentet skiller seg fra tidligere utgaver. Læring blir oftere trukket inn, mens lek nesten er blitt utelatt. På grunn av rammeplanens manglende fokus på lek og dens egenverdi, samt en trend mot høyere krav til kartlegging, dokumentasjon og resultater, er det mange som ønsker å bidra i debatten omkring lek. Diskursteorier om makt og motstand brukes for å drøfte hvem som har tilgang til diskursen, samt hvem som har størst autoritet. For det er ikke alle deltakere i debatten som har lik tilgang til produksjon og reproduksjon av diskursen. Politikere fra Kunnskapsdepartementet vil alltid ha en større tilgang til feltet, enn en barnehagelærerstudent fra Høgskolen i Innlandet. Men, det betyr ikke at en er utestengt og ikke har mulighet til å delta i debatten, slik Bae (2018) oppfordrer til. Mange deltar, men ikke alle får sine artikler og innlegg publisert. Hvilke tekster som publiseres blir avgjort av en redaktør. Redaktører fra nettsidene jeg henter mitt tekstmateriale fra – utdanningsnytt.no, barnehageforum.no og barnehage.no – har med andre ord stor innflytelse på hvilke tekster en finner, når en søker på «lek».

Diskursanalysen har ført meg til følgende konklusjoner: 1. Diskursen om at lek kan føre til læring er dominerende, da den forener de tre hovedperspektivene på lek presentert i oppgaven. 2. Diskursens påvirkning på praksis kan ses i et forhøyet krav til kartlegging, dokumentasjon og resultater, samt en trang til å sette ord på og definere leken. 3. Et filosofisk perspektiv kan med tiden oppnå større dominans i diskursen, enn det utviklingspsykologiske, da det produseres mye tekst til forsvar for lekens egenverdi.

Abstract The master thesis is a discourse analysis and mapping of the play debate in the aftermath of R17’s publication. My research has an abductive approach, where I alternate between theory, method and empiricism. An abductive approach does not give an absolute conclusion; it is a method for acquiring new knowledge and to give a small picture of a broader reality, based on the researcher’s insight into the relevant context. In other words, the thesis’ conclusion is only a narrow part of the whole discourse, and the conclusion is based upon my cultural competence, interpretations and insight into the field. The analysis is characterised by dialogism, which means that each linguistic expression can never be interpreted within a vacuum, because those who express an opinion will always be influenced by another. Dialogism is well-adapted to fit a discourse analysis, whose goal is to map a debate, especially taking into consideration that a debate is often influenced politically. To answer the problems the thesis rises, I have made use of discourse theories of power and resistance, as well as Neumann’s three steps of analysis: delimitation, representation and layering. To compliment the three stages of analysis, I have added separate chapters for cultural competence and the materiality of the discourse, as these are “necessary conditions” for a good discourse analysis. These analytical tools are well-adapted to answer the issues the thesis rises: What positions can be observed within the play debate? Who are these positions promoted by, and which representations of play are seemingly dominant?

The thesis utilises Maria Øksnes’ (2010) theories of play and her division of play into two main categories: developmental psychology and philosophical. In addition, I have included a holistic perspective, as not everyone is able to identify within these two main categories. R17 has created a lot of debate, since the document differs from its’ previous editions. Learning is mentioned more often, while play has been almost left out. Due to the documents lack of focus on play and its’ intrinsic value, as well as a trend favouring higher requirements of documentation and results, many wish to contribute into the debate. Discourse theories about power and resistance are used to discuss who has access to the discourse, as well as who has the greatest authority. Because not all participants in the debate have equal access to the production and re-production of the discourse. Politicians from the Ministry of Education will always have a greater access over the field, rather than a student studying to become a kindergarten teacher at Høgskolen i Innlandet. However, this does not mean that one cannot participate the debate, as Bae (2018) encourages. Many participate, but not everyone gets to have their articles published. Which texts are published is decided by an editor, therefor the editors from the websites I get my text material from – Utdanningsnytt.no, barnehageforum.no and barnehage.no – have a great influence in what texts you find, when you search for the word “play” on their websites.

The discourse analysis has led me to the following conclusions: 1. The discourse that play can lead to learning is dominant, as it unites all three main perspectives presented in the thesis. 2. The influence of the discourse on materiality can be seen in an increased requirement for documentations and results, as well as an urge to put words to and define play. 3. A philosophical perspective of play can over time achieve greater dominance in the discourse, than the developmental psychological one, as a lot of text is produced in defence of play’s intrinsic value.