dc.description.abstract | I senere tid har det blomstret frem en fascinasjon for kulturnæringer. Ideer og
kreativitet blir regnet for å være sentrale elementer for nyskaping og innovasjon i
næringslivet og økonomien. Kulturnæringspolitikken i Norge ble utformet som et nytt
politisk område i skjæringsfeltet mellom kultur og næring fra midten av 2000-tallet.
Jeg har valgt å sette fokus på Atelier Ilsvika, en kulturnæringsbedrift i Trondheim, og
sett på hvordan denne virksomheten har utviklet seg i årene mellom 2000 og 2012.
Dette ses i lys av den politiske og forvaltningsmessige utformingen av
kulturnæringspolitikk i Norge, Sør-Trøndelag og Trondheim. For å danne et grunnlag
for analysen har jeg intervjuet åtte informanter, lest en rekke forskningsrapporter,
politiske dokumenter, og interne dokumenter fra Atelier Ilsvika.
Oppgaven er bygget opp kronologisk. Kapittel 2 tar for seg perioden 2000-2009, fra
Atelier Ilsvikas spede start, frem til virksomheten flyttet inn i nye lokaler i
Spikerfabrikken i Ila. I samme periode gav regjeringen Bondevik II Nærings- og
handelsdepartementet Østlandsforskning i oppdrag å kartlegge kulturnæringers
økonomiske betydning i Norge, og kort tid etter ble Stortingsmelding nr. 22
(2004-2005) Kultur og næring utgitt. Det forskningsmessige grunnlaget for denne
stortingsmeldingen ble gitt av Østlandsforskning, som definerte og rammet inn hva
kulturnæring i norsk forstand skulle anses for å være.
Kapittel 3 tar for seg regional- og lokalpolitisk forankring av nasjonal
kulturnæringspolitikk, og hvordan Atelier Ilsvika tilpasset seg dette gjennom en økt
grad av profesjonalisering i perioden 2009-2011. Atelier Ilsvika søkte i 2010
Trondheim kommune om midler til «Transformasjon», et utviklingsprosjekt med mål
om en fast ansatt prosjektleder som skulle utvikle ateliéret ytterligere. I kapittel 4 ser
jeg på hvordan dette utviklingsprosjektet gikk fra å være plan til å bli praksis, knyttet
til prosjektlederens stilling i perioden 2011-2012.
Jeg identifiserer disse tre periodene som faser, eller innramminger, som jeg kaller
henholdsvis kollektivet, fabrikken og businessen. I kapittel 5 analyserer jeg hvordan
disse rammene konstrueres, oversvømmes og deretter reinnrammes, ved bruk av
teoretiske perspektiver fra Michel Callon. | nb_NO |