| dc.description.abstract | I denne masteroppgaven om kalksementstabilisering ble prepareringsmetodene for prøveinnblandinger av kalksementstabilisert leire testet og sammenlignet opp mot feltstabilisert materiale. Referansematerialet var leire stabilisert med sement og brent kalk i ulike bindemiddelsmengder. Målet var å finne ut hvorfor de standardiserte metodene for laboratoriepreparering av kalksementprøver, SVV- og NGF-metoden, ofte ikke produserer prøver som representerer feltstabilisert leire, særlig med hensyn på styrke.
Leire fra kalksementpeler med bindemiddelmengder 30-, 50- og 80 kg/m3 ble testet for densitet og enaksial skjærstyrke samt analysert ved CT bildebehandling. Materialvariasjonen i prøvene var høye. Dette kan skyldes forekomsten av bindemiddelopphopinger som var svært synlig både rent visuelt og i CT-bildene. Bindemiddelopphopningene var tydeligst i prøver med lav bindemiddelmengde og har sannsynligvis stor korrelasjon med effektivitet av innblandingsarbeidet i felt. \par
Laboratorieprøver, preparert med de standardiserte metodene for prøvepreparering brukt i Norge, ble produsert slik at de skal samsvare med feltmateriale i form av materialsammensetning og herdeforhold. Resultatene viste at prøver preparert med NGF-metoden gav en høyere skjærstyrke, densitet og stivhet enn for SVV-metoden. Allikevel var verdiene betydeligere lavere sammenlignet med feltprøvene. CT-bildene tydeliggjorde også hvordan prøveinnblandingen i laboratoriet produserer prøver med høy porøsitet med varierende struktur ut ifra bindemiddelmengden brukt. Feltprøvene hadde veldig lav porøsitet for alle bindemiddelmengder og derav også høyere densitet. For laboratorieprøvene virket skjærstyrken å øke lineært med densiteten. Feltprøven fulgte ikke samme trend selv ved tilnærmet lik materialsammensetning og herdeforhold.
I tillegg til testing av de standardiserte metodene, ble nye metoder for preparering av laboratorieprøver testet for å se om de bedre kan beskrive egenskapene til feltstabilisert materiale. Bruk av SVV- og NGF-metoden med forhøyet komprimeringsenergi virker som at gav en mer presis beskrivelse av styrke og densitet til feltmaterialer. Selv om ingen anbefaling på forbedring av prepareringsmetoder for laboratorieprøver er resultatene nyttige for å fremheve potensiale i metodeendring, samt og gi en pekepinn på hvilke metoder er de beste alternativer for videre undersøkelser. | |
| dc.description.abstract | In this thesis on the deep mix stabilisation method, the methods used for laboratory sample preparation are examined and compared to actual field stabilised material. Laboratory prepared samples were made to reproduce field stabilised material. The reference material from field was clay stabilised with cement and quicklime in different quantities. The objective was to discover why the Norwegian standardised laboratory sample preparation methods, the SVV-method and the NGF-method, often fails to represent the field material properties, especially strength.
Samples from field stabilised clay columns, with binder quantities of 30, 50, and 80 kg/m3, were tested for density, water content, unconfined compressive strength, and analysed by CT-imaging. The material properties varied a lot. This could be due to extensive binder accumulations, which were discovered by both visual inspection and CT-imaging. The accumulations were more prominent in lower binder quantity samples, and seems to have a strong relation to the mixing process efficiency.
Laboratory samples with the two standardised sample preparation methods in Norway were produced to match the field material compositions and curing conditions. The results showed that the NGF-method produced samples with a higher shear strength, density and stiffness than the SVV-method, but still failed to reach the values for the field material. It was also discovered with CT-imaging how the laboratory methods produced highly porous samples with pore structures being very dependent on the binder quantity used. The field samples had very low porosity for all binder quantities and also much higher densities. For laboratory samples the strength seemed linearly increasing with the density. Field samples did not follow the same trend even with comparable material composition and curing conditions.
In addition to the standardised preparation methods, other methods were proposed and tested to see if they could create samples which better describes the field properties. Using the SVV and NGF-method with increased compaction energy tended to yield samples with more accurate shear strengths and density compared to the field material. Even though no definite recommendation could be made on improving the laboratory sample preparation methods, the results are still important for stating the potential of improving the methods, and which method is worth investigating with further research. | |
