[Here are] problems for ellipsis

Abstract

Denne bacheloroppgåva omhandlar frasar ("nonsententials") som 'Freedom for Navalny' og 'A coffee for me (please)', og påstanden at slike utsagn inneheld meir syntaktisk materiale enn kva som kan sjåast på overflata. Påstanden om at desse 'ufullstendige' strukturane eigentleg er 'heile' setningar på eit eller anna underliggande nivå har motivert mange verk som har argumentert for ymse måtar å rekonstruere det manglande materialet. Blant dei mest omfattande framgongsmåtane, argumenterer Merchant (2004, 2010) for ei handfull metodar, ved f.eks., å basere seg på dei morfologiske prega ved frasane, den kontekstuelle 'typiskskapen', eller ved å føreslå eksistense av eit set med konstant tilgjengelege syntaktiske element. Progovac (2006), på den andre sida, omdefinerer setninga og argumenterer for at desse frasane berre er mindre leddsetningar ("small clauses") utan tidsbøying ("Tense"), medan for frasar som kan brukast utan noko lingvistisk materialet i forkant, føreslår Weir (2020) at det finnast ei lita mengde syntaktisk struktur, ein null-preposisjon, for å reiegjere for problem i tidlegare framgongsmåtar. Oppgåva vurderer kor mykje som kan forklarast ved hjelp av kvar av framgongsmåtane, og veg desse opp mot kva som kan føresjåast derifrå. Gjennom heile oppgåva argumenterast det for at under dei noverande framgongsmåtane, kan verken mange slike frasar, eller kasustrekke dei har, forklarast, og at difor ikkje påstanden om underliggande struktur er rettferdigjort.

This bachelor’s thesis considers nonsententials like 'Freedom for Navalny' and 'A coffee for me (please)', and the position that such nonsententials contain more syntactic material than what is immediately perceivable. The claim that these ‘incomplete’ structures really are ‘full’ sentences at some subsentential level have motivated many works arguing for varies ways of reconstructing the missing material. Among the most elaborate approaches, Merchant (2004, 2010) argues for a handful of methods, e.g., drawing from the morphological features of nonsententials, their contextual ‘rifeness’, and proposing a set of constantly available syntactic items accessible at any time. Progovac (2006), on the hand, redefines the sentence arguing that nonsententials are simply small clauses without Tense, while for discourse-initial nonsententials, Weir (2020) proposes a small amount of syntactic structure, a null P, to account for problems of previous approaches. The thesis evaluates the explanatory scope of each of these approaches, and weighs them against their predictions. Overall, it is argued that, currently, under sententialist approaches, features such as case behave unpredictably, while many nonsententials cannot be accounted for, and that therefore, the sententialist position remains unwarranted.