| dc.description.abstract | Hensikten med denne studien har vært å se på språklige forhold blant ungdom i Eidsvoll
kommune, både konkrete språklige realiseringer og holdninger og oppfatninger til egen dialekt
og dialektvariasjon. Jeg har forsøkt å tegne et tydelig bilde av den talemålsvariasjonen som fire
informanter fra Eidsvoll byr på, hvordan individene i området stiller seg til denne variasjonen,
samt hvilke forklaringsmodeller som kan ligge til grunn. Teorier om språk og sted har vært
sentrale holdepunkt for drøftingene mine, i tillegg til informantenes egne oppfatninger om den
opplevde, språklige tilværelsen. Avslutningsvis har jeg sett de språklige forholdene i lys av
oslomålets trekkraft. Formålet med prosjektet har aldri vært å gi en konkret eller spesifikk
konklusjon med to streker under svaret. Jeg har på best mulig måte lagt frem en oversikt over
noen forhold som kan bidra til å kaste lys over et sted som har gjennomgått store
samfunnsendringer, og som har blitt lite forsket på innenfor den sosiolingvistiske
vitenskapsdisiplinen.
Det empiriske materialet i prosjektet er hentet fra totalt tolv dybdeintervjuer med fire
unge eidsvollinger på henholdsvis 18 og 19 år. To av informantene var bosatt i bygda ved
intervjutidspunkt og to av dem hadde nylig flyttet for seg selv. Samtlige av informantene ble
observert i tre intervjukontekster hver med samtalepartnere av ulik dialektal bakgrunn, nærmere
bestemt Oslo og Eidsvoll. Kontekstene fungerte videre som forutsetninger for å kartlegge
språklig tilpasning og variasjon. Analysene mine har vært både kvantitativt og kvalitativt
baserte. Den kvantitative analysen har gjort at jeg har fått en bredere oversikt over den språklige
variasjonen på intra- og interindividuelt nivå, og den kvalitative analysen har bidratt til å gi meg
en dypere forståelse av individenes subjektive erfaringer og opplevelser av egen språklige
virkelighet.
På grunnlag av analysene har jeg funnet at talemålet til ungdom i Eidsvoll karakteriseres
av en bred talevariasjon, riktignok dersom man tar som utgangspunkt at det foregår en
homogeniserings-, nivellerings- og standardiseringsprosess i området. Informantene veksler
mellom eidsvollsvarianter og oslovarianter innad i de ulike kontekstene, men også i
situasjonsskiftene. Det ser ut til at denne måten å variere på fortoner seg som en
nøytraliseringsstrategi, og at talemålet i Oslo fungerer som norminstans fordi det har høy
prestisje og aksept. Individene har høy språklig bevissthet, og bruker denne bevisstheten om
språklige forhold til å konstruere individuell identitet og tilhørighet. | |
