”Jæ prater bræiest på mandager og finest på fredager”: en sosiolingvistisk studie av talemålsvariasjon blant unge i Eidsvoll.

Abstract

Hensikten med denne studien har vært å se på språklige forhold blant ungdom i Eidsvoll kommune, både konkrete språklige realiseringer og holdninger og oppfatninger til egen dialekt og dialektvariasjon. Jeg har forsøkt å tegne et tydelig bilde av den talemålsvariasjonen som fire informanter fra Eidsvoll byr på, hvordan individene i området stiller seg til denne variasjonen, samt hvilke forklaringsmodeller som kan ligge til grunn. Teorier om språk og sted har vært sentrale holdepunkt for drøftingene mine, i tillegg til informantenes egne oppfatninger om den opplevde, språklige tilværelsen. Avslutningsvis har jeg sett de språklige forholdene i lys av oslomålets trekkraft. Formålet med prosjektet har aldri vært å gi en konkret eller spesifikk konklusjon med to streker under svaret. Jeg har på best mulig måte lagt frem en oversikt over noen forhold som kan bidra til å kaste lys over et sted som har gjennomgått store samfunnsendringer, og som har blitt lite forsket på innenfor den sosiolingvistiske vitenskapsdisiplinen. Det empiriske materialet i prosjektet er hentet fra totalt tolv dybdeintervjuer med fire unge eidsvollinger på henholdsvis 18 og 19 år. To av informantene var bosatt i bygda ved intervjutidspunkt og to av dem hadde nylig flyttet for seg selv. Samtlige av informantene ble observert i tre intervjukontekster hver med samtalepartnere av ulik dialektal bakgrunn, nærmere bestemt Oslo og Eidsvoll. Kontekstene fungerte videre som forutsetninger for å kartlegge språklig tilpasning og variasjon. Analysene mine har vært både kvantitativt og kvalitativt baserte. Den kvantitative analysen har gjort at jeg har fått en bredere oversikt over den språklige variasjonen på intra- og interindividuelt nivå, og den kvalitative analysen har bidratt til å gi meg en dypere forståelse av individenes subjektive erfaringer og opplevelser av egen språklige virkelighet. På grunnlag av analysene har jeg funnet at talemålet til ungdom i Eidsvoll karakteriseres av en bred talevariasjon, riktignok dersom man tar som utgangspunkt at det foregår en homogeniserings-, nivellerings- og standardiseringsprosess i området. Informantene veksler mellom eidsvollsvarianter og oslovarianter innad i de ulike kontekstene, men også i situasjonsskiftene. Det ser ut til at denne måten å variere på fortoner seg som en nøytraliseringsstrategi, og at talemålet i Oslo fungerer som norminstans fordi det har høy prestisje og aksept. Individene har høy språklig bevissthet, og bruker denne bevisstheten om språklige forhold til å konstruere individuell identitet og tilhørighet.