Collaborative Partnering: Understanding how client, main contractor and subcontractor relationships vary between transactional and collaborative processes

Abstract

Hensikten med denne oppgaven var å utforske og forstå hvordan byggherren, hovedentreprenør- og underleverandør varierer mellom transaksjons- og kollaborative prosesser. Forskningsspørsmålene som ble undersøkt er som følger:

1. Hva er Statens Vegvesen sine erfaringer med totalenterprise og utførelsesenterprise? 2. Hva er omfanget av samarbeid innen utførelsesenterprise og totalenterprise prosjektleveringsmetoder? 3. Hva er effekten av samarbeid mellom byggherre, hovedentreprenør og underleverandører?

Ved hjelp av kvalitativ analyse, er studien inndelt i tre hoveddeler, den første var en litteraturgjennomgang, to casestudier utformet av spørreundersøkelser og oppfølgningsintervju, og til slutt et dokumentstudie. For å se på hvordan forholdene mellom alle tre parter varierer, to offentlige veiprosjekter ble utforsket med forskjellige prosjektleveringsmetoder. Den første casen benyttet totalenterprise, mens den andre benyttet utførelsesenterprise som sin konstruksjonsstrategi.

Funnene fra denne avhandlingen identifiserte at selv om samarbeid fremdeles forekom i den tradisjonelle prosjektleveringsmetoden (utførelsesenterprise) (DBB), startet den sent i prosjektsyklusen i stedet for ved oppstart. Selv om totalenterprisen (DB) av natur er en mer samarbeidende prosjektleveringsmetode sammenlignet med design-bud-build prosjektlevering og kanskje et skritt i riktig retning med hensyn til samarbeid, er det fortsatt ikke den optimale metoden.

Derfor ble det funnet at mye lovende arbeid i dag pågår av Statens vegvesen for prosjekter som bruker integrerte prosjektleveringsmetoder som offentlig-private partnerskap (OPS/PPP). Der organisasjoner og team blir brukt fra hele Europa for at de skal fortsette i denne retningen. Ikke bare er IPD- og PPP-tilnærminger mer givende med tanke på innovasjon og samarbeid, men vil også bidra til å forberede NPRA for fremtiden, da totalenterprise-kontrakter vil bare være tilstrekkelig dem over en viss tid. Det ble identifisert at det var behov for Statens Vegvesen å bli godt kjent med integrerte prosjektleveringsmetoder. Prosjekter anskaffet gjennom IPD-kontrakter og PPP krever større grad av samarbeid og kan ha mange fordeler som innovasjon.

For å få full utbytte av samarbeid, trenger Statens vegvesen å introdusere samarbeidskonseptet tidlig i prosjektsyklusen og fortsette med det til slutt. Ved å redusere avstanden mellom byggherre, hovedentreprenør og underleverandør og dermed redusere usikkerheten mellom hver part om at et reelt samarbeid kan skje og vike for fordelene som følger av å samarbeide. Bare ved å innhente mer informasjon så tidlig som mulig, kan man redusere usikkerhetsnivået knyttet til prosjekter og dermed bør samarbeid brukes som et levedyktig verktøy for å samle informasjon. Disse hindringene kan møtes på forhånd og dermed forhindre dem i å manifestere seg i store offentlige saker. Statens vegvesen bør fortsette å bruke utførelsesenterprise-kontrakter og begynne å danne en klar linje mellom prosjekter der standard repeterende prosjekter som anses som enkle og greie automatisk blir behandlet som utførelsesenterprise. Flyttingen fra komfort til noe ukjent er aldri et enkelt steg å ta, men Statens Vegvesen har bevist at med litt selvtillit og erkjennelsen av at det kreves endring i et forsøk på å følge med skiftende tider at det å ha en smidig mentalitet er nøkkelen. Til syvende og sist har totalenterprise prosjekter noen nyttige aspekter og noen negativer, og derfor er min anbefaling å fortsette på veien som de har begynt på. Statens vegvesen må imidlertid huske på at de må fortsette å utvikle seg og strebe etter mer samarbeid, slik at de kan fortsette å gjøre fremskritt innen ingeniørarbeid og være banebrytende innen offentlig veisektor for Nord-Europa og videre.

The purpose of this thesis was to explore and understand how client, main contractor and subcontractor relationships vary between transactional and collaborative processes. The research questions that were investigated are as follows:

1. What is the Norwegian Public Roads Administration experience with design and build and design bid build contracts? 2. What is the extent of collaboration within the design-bid-build and design and build project delivery methods? 3. What is the effect of collaboration between the client, main contractor, and subcontractors?

Using qualitative analysis, the design of the study was broken into three main parts, the first being a literature review, two case studies consisting of surveys and follow-up interviews, and lastly a document study. In order to gage how the relationships between all three parties vary, two public road projects were explored with different project delivery methods. The first case utilised design and build contract whilst the second utilised a design-bid-build contracting strategy.

The findings from this thesis identified that although collaboration was still occurring in the traditional design-bid-build (DBB) project delivery method it was starting late in the project cycle rather than at inception. Although design and build (DB) by nature is a more collaborative project delivery method compared to design-bid-build project delivery and maybe a step in the right direction in regards to collaboration, it is not still not the optimal method.

Therefore, it was found that much promising work is being undertaken currently by the NPRA in regard to projects utilising Integrated Project Delivery methods such as Public-Private Partnerships (PPP). Where organisations and teams are being utilised from all around Europe that they should continue in this direction. Not only are IPD and PPP approaches more rewarding in terms of innovation and collaboration but also would help prepare the NPRA for the future as design-build contracts would only tide them over for some time.It was identified that there was a need for the NPRA to become well acquainted with Integrated project delivery methods. Projects procured through IPD contracts and PPP require a greater degree of collaboration and can have numerous benefits such as innovation.

In order to get the full benefits of collaboration, the NPRA needs to introduce the concept of collaboration early in the project cycle and continue it to the end. By reducing the distance between the client, main contractor, and subcontractor and thus reducing the uncertainty between each party that true collaboration can occur and give way for those benefits that transpire from working together. Only by acquiring more information as early on as possible can one reduce the level of uncertainty associated with projects and thus collaboration should be utilised as a viable tool to gather information. These hurdles can be met head-on and thus prevent them into manifesting into large public issues. The NPRA should continue to utilise DBB contracts and begin to form a clear line between projects where standard repetitive projects deemed simple and straightforward are automatically processed as DBB. The move from comfort to something unknown is never an easy step to navigate, however, the NPRA has proved that with some confidence and the recognition that change is required in a bid to keep with changing times that having an agile mentality is key. Ultimately, design-build projects have some useful aspects and some negatives and thus my recommendation is to continue on the road that they have begun on. However, the NPRA must keep in mind that they must keep evolving and strive for more collaboration so that they may continue to make advances in engineering as well as to pioneer the public roads sector for Northern Europe and beyond.