Innovative gjennomføringsmodeller med samspill i byggeprosjekter

Abstract

Den norske byggenæringen er stor, kompleks og ressurskrevende. Den er en av de viktigste og mest avgjørende næringene for norsk økonomi både i omsetning og sysselsetting. Bransjen har et rykte på seg for å være fragmentert og blir ofte kritisert for å ha lav effektivitet, fallende produktivitet og manglende fokus på prosjektets totale verdiskapning og sluttresultat. Grunnen til dette er at bransjen preges av motstridene mål mellom de ulike aktørene. Det benyttes separate kontrakter mellom bedrifter som har sprikende interesser, som igjen bidrar til å begrense samarbeid og suksess i byggeprosjekter. Som et forsøk på å snu denne negative trenden har samspillskontrakter blitt mer vanlig å benytte i prosjekter. Formålet med en gjennomføringsmodell med samspill er å skape et team som kan levere bedre og raskere prosjekter. Dette gjøres ved å dra nytte av de ulike aktørenes kompetanse og erfaringer gjennom prosjektet, samt å redusere konfliktnivået gjennom relasjonsbygging og et tettere samarbeid.

Formålet med denne masteroppgaven er å undersøke hvordan en samspillsmodell kan gjennomføres, kartlegge hvilke virkemidler som blir benyttet og effekten av disse. Basert på disse funnene skal det gis en anbefaling om hvordan man kan forbedre gjennomføringen og samarbeidet i fremtidige prosjekter. Effektene kategoriseres etter kontraktuelle-, organistariske- og kulturelle virkemidler og følger strukturen utarbeidet i Aslesen og Nordheims masteroppgave fra 2018.

Forskningen som presenteres i oppgaven baseres på en kvalitativ forskningsmetode, med triangulering. Avgjørende faktorer for metodevalget var tid og tilgang på informasjon. Innledningsvis for å tilegne kunnskap knyttet til tema ble det utført et litteraturstudie. For å innhente erfaringer knyttet til samspillsmodeller ble et videre valgt ut ett caseprosjekt, Bispevikaprosjektet. Dette er et transparent samspillsprosjekt mellom byggherren Oslo S Utvikling og utførende AF Gruppen. Casestudien består av 10 semsistrukturelle dybdeintervjuer med nøkkelpersonell, og en dokumentstudie som tar for seg kontrakten med tilhørende bonusavtale. Den valgte metoden gjorde det mulig å sammenligne det teoretiske rammeverket med erfaringene fra et virkelig prosjekt.

Når man velger gjennomføringsmodell viser funnene i oppgaven at det er mange forhold som må vurderes. Årsaken til at samspill ble valgt i dette prosjektet var muligheten for å skape mer verdi og et større potensial for overskudd. En av hovedfordelene ved samspill er at man kan komme fram til bedre rasjonelle løsninger, øke prosjektets kvalitet og alle aktørene har mulighet til økt verdiskapningen. For å få dette til i praksis er det viktig å benytte gode virkemidler som skaper en best mulig ramme og en balansert fordeling av godene. Prosjekter er ofte svært sammensatte og komplekse og det er viktig å nevne at ikke alle resultatene kan spores tilbake til gjennomføringsmodellen alene. Det er en rekke faktorer som spiller inn på det endelige resultat og prosjektresultatene er svært personavhengig. Alle informantene beskriver at det er svært viktig å få inn riktig kompetanse og personell fra alle aktørene uavhengig av entrepriseform, men spesielt i samspillsmodeller hvor man jobber i tett samarbeid på tvers av fagfelt.

I Bispevikaprosjektet er alle de teoretiske virkemidlene for samspill benyttet i varierende grad og disse er nærmere beskrevet i tabell 8. Oppsummert har de ulike virkemidlene hatt mange positive effekter på gjennomføringen og legger til rette for et godt samarbeidet mellom aktørene. De kontraktuelle virkemidlene har bidratt til å danne et felles mål, et bedre samarbeid og et bedre byggbart bygg. De organisatoriske virkemidlene har på sin side forbedret planleggingen og gjennomføringen ved å ta i bruk innovativ teknologi og prosesser med god faglig informasjonsflyt. Kulturelle virkemidler har bidratt til å etablere positiv relasjonsbygging, tillit og respekt mellom prosjektdeltakerne.

Samspillsmodellen har likevel vært krevende å få til i prosjektet og det har vært utfordrende å forene de ulike aktørenes interesser. Det er en ny og uprøvd måte å jobbe på med de utfordringene det medbringer. Selv om prosjektet leverer bra på mange av målene som er satt har man ikke lyktes like godt med alt. Ved inngangen til prosjektet er det vanskelig å forstå kompleksiteten til prosjektet, hvordan risiko som ligger i modellen og hvordan prosessene bør gjennomføres for å få best mulig resultat. Det trekkes fram at partene har vært i overkant positive til fordelene ved modellen uten å bruke tilstrekkelig tid på nedsidene. Det har det ikke vært klare rettlingslinjer på hvordan uforutsette hendelser og problemer skal håndteres under gjennomføringen, noe som har bydd på problemer mellom aktørene. Dette er spesielt knyttet til gråsoner og grensesnittproblem i kontraktene.

Et godt samarbeid i byggebransjen er nøkkelen for å oppnå høyere verdiskapning i prosjektene. For å lykkes med samspill er det viktig å virkemidlene tilfredsstille oppgavens behov, teamets behov og individets behov. Dette kan gjøres ved kontinuerlig forbedring gjennom kompetanseutvikling og relasjonsbygging. Det er viktig å få med hele bransjen på en holdnings og kulturendring dersom samspill skal fungere. Funnene i masteroppgaven viser også at alle aktørene er positivt innstilte til å jobbe i samspillsmodeller og ser muligheten til å kunne forbedre sine prosjekter. Aktørene ser også en klar forbedring på samarbeidet fra trinn B2 til B8a, noe som tyder på at prosjektet er på vei i riktig retning. Basert på funnene er anbefalte tiltak i fremtidige prosjekter presentert i tabell 9, 10 og 11.

The Norwegian construction industry is large, complex and resource demanding, and is one of the most important and conclusive industries for the Norwegian economy. The industry has a reputation for being split and is often criticised for low efficiency, declining productivity and a lack of focus on the project’s total value creation and result. The reason for this is that the industry is affected by conflicting goals between the various actors. In addition, separate contracts are used between companies that have diverse interests, which helps to limit collaboration and success in construction projects. As an attempt to reverse this negative trend, partnering contracts have become more common to use in projects. The purpose of a delivering model is to create a team that can deliver better and faster projects. This is done by taking advantage of the various actors’ capability and experience throughout the project, as well as reducing the level of conflict through relationship building and closer collaboration.

The purpose of this master’s thesis is to investigate how a partnering model can be delivered, to identify which instruments are used and the effect of these. Based on these findings, there will be given a recommendation on how to improve implementation and collaboration in future projects. The effects are categorised according to contractual, organisational and cultural measures and follow the structure compiled in Aslesen and Nordheim’s master’s thesis of 2018.

The research presented in the thesis is based on a qualitative research method with triangulation. Decisive factors for the choice of method were time and access to information. In order to acquire knowledge related to the topic, a literature review was initially conducted. In order to gain experience related to partnering models, a case project was selected, the Bispevika project. This is a transparent partnering project between the developer, Oslo S Utvikling, and the contractor, AF Gruppen. The case study consists of 10 semi-structured in-depth interviews with key personnel, and a document study that deals with the contract with corresponding bonus agreement. The chosen method made it possible to compare theoretical framework with the experiences of a real project.

When choosing a delivering model, the findings in the thesis show that there are many factors that need to be considered. The reason for partnering chosen in this project was the opportunity to create more value and a greater potential profit. One of the main benefits of partnering is the ability to come up with better rational solutions, increase the quality of the project and all the actors have the opportunity to increase value creation. To achieve this in practice, it is important to use good tools that create the best possible framework and a balanced distribution of benefits. Projects are often very bundled and complex and it is important to mention that not all results can be tracked back to the delivering model alone. There are a number of factors that influence the final result and the project results are highly personal dependent. All the informants describe that it is very important to get the right expertise and personnel from all the actors regardless of the contract form, especially in partnering models with close collaboration across disciplines.

In the Bispevika project, all the theoretical instruments for partnering have been used to a varying extent and these are described in more detail in table 8. In summary, the various instruments have had several positive effects on the project delivery model and facilitate good cooperation between the actors. The contractual tools have contributed to create a common goal, a better cooperation and a more achievable construction. The organisational tools have improved planning and implementation by introducing innovative technology and processes with good professional information flow. Cultural instruments have contributed to establish positive relationship building, trust and respect for the other project participants.

Nevertheless, the partnering model has been difficult to implement in the project and it has been challenging to unite the various stakeholders’ interests. It is a new and untested way of working with the challenges it presents. Although the project has delivered well on many of the goals that have been set, everything has not been as successful. In the beginning of the project, it is difficult to understand the complexity, the risks that inherent in the model and how the processes should be implemented to achieve the best possible results. It is pointed out that the parties have been very positive to the benefits of using the model, without focusing too much on the downsides. There have been no clear guidelines on how unforeseen incidents and problems should be handled during the execution, which has caused problems between the actors. This is especially related to unclarified issues and interface problems in the contract.

Good collaboration in the construction industry is the key to achieving higher value creation in the projects. In order to succeed with partnering, it is important that the instruments meet the needs of the task, the needs of the team and the need of the individual. This can be done through continuous improvement, skills development and relationship building where the whole team is working towards an attitude and cultural change in the industry. The findings in the master’s thesis also shows that all the actors are positively set to work in partnering models and see the possibility to improve their projects. The actors also see a clear improvement on the cooperation from step B2 to B8a, which indicates that the project is heading in the right direction. Based on the findings, recommended efforts for future projects are presented in table 9,10 and 11.