Å kartlegge samisktalende barn for dysleksi: en kvalitativ studie av spesial pedagogers opplevelse av å kartlegge samisk talende barn for dysleksi

Abstract

Forskingen min startet med å finne et tema og formulere en problemstilling i forhold til det jeg ønsket å forske på. Valget mitt falt på å se på spesialpedagogers opplevelse av å utrede samisktalende barn for dysleksi. Dette gjorde jeg ved å bruke en kvalitativ metode, og intervju som verktøy. Jeg har intervjuet to spesialpedagoger innenfor forvaltningsområdet for samiskspråk. Informantene mine representerer to motsetninger. Den ene informanten er samisktalende og jobber i en kommune hvor det samiske språket står sterkt, mens den andre informanten er norsktalende. Hun jobber i en kommune hvor det samiske språket ikke har like stor plass i samfunnet.

Samisktalende barn har andre rettigheter enn andre minoritetselever i den norske skole. Begge informantene forstår det slik at samisktalende barn har rett til å bli kartlagt på samisk i følge opplæringsloven, selv om dette ikke er eksplisitt beskrevet i loven. De er også begge svært opptatt av at alle som har samisk som morsmål skal bli møtt og kartlagt på dette språket. Både den samisktalende og den norsktalende informanten mener at det å kartlegge et barn for dysleksi på et språk som ikke er barnets sterkeste språk kan gi ugyldige resultater, spesielt med tanke på at det er så stor forskjell på det samiske og det norske språket. Samtidig finnes det ikke nok samisk kartleggingsmateriale i forhold til å kartlegge dysleksi, og av den grunn må informantene i noen tilfeller ty til norske tester.

Med blant annet dette som begrunnelse sier begge informantene at det oppleves som vanskelig å sette en dysleksidiagnose.