Physical activity and health in a general population and in cancer survivors: – Methodological, observational and clinical aspects

Abstract

Helserelatert livskvalitet, ofte uttrykt som selvrapportert fysisk og psykisk helse, er viktig for å fungere i dagliglivet og er ofte et mål for ulike helserettede tiltak. Fysisk aktivitet spiller en viktig rolle for helserelatert livskvalitet i den generelle befolkningen, men dose respons sammenhengen mellom ulike aspekter av fysisk aktivitet; frekvens, varighet og intensitet er lite utforsket. Fysisk aktivitet har vist seg å være forebyggende for utvikling av visse typer kreft og er viktig i forhold til tilbakefall av kreft og tidlig død. I dag lever et økende antall mennesker med kreft, og selve sykdommen og bivirkningene av kreftbehandlingen kan få konsekvenser for fungering i dagliglivet. Dette har medført et behov for å utvikle spesifikke rehabiliteringsprogram for kreftoverlevere. For å utvikle effektive tiltak for kreftoverlevere i fremtiden må rehabiliteringsprogrammer evalueres.

Det overordnede målet med denne avhandlingen er å vurdere forholdet mellom fysisk aktivitet og helse i befolkningen generelt og hos kreftoverlevere.

I vår studie av et tilfeldig utvalg på 4500 voksne deltakere fra Helseundersøkelsen i Nord- Trøndelag (HUNT 3) har vi vurdert sammenhengen mellom fysisk og psykisk helse og de viktigste dimensjonene av fysisk aktivitet; frekvens, varighet og intensitet. Fysisk aktivitet ble kartlagt ved hjelp av et relativt nytt og kort spørreskjema, HUNT 1 PA-Q, der det ble spurt om mosjon utført i løpet av de siste 7 dagene. Vi fant at de som var aktive, uavhengig av frekvens, varighet og intensitet av fysisk aktivitet, hadde bedre fysisk og psykisk helse sammenlignet med de som var inaktive. Dette gjaldt for yngre voksne (20 til 65 år) og eldre (65 år og eldre) kvinner og menn, og i enda større grad for fysisk helse hos eldre.

For å vurdere betydningen av fysisk aktivitet for helse og fungering hos kreftoverlevere ønsket vi å bruke de samme fysiske aktivitets spørsmål som ble brukt i HUNT studiene. Siden dette spørreskjemaet så langt bare hadde blitt benyttet på friske personer, var det av betydning å validere spørreskjemaet på kreftoverlevere. Derfor ønsket vi å validere HUNT 1 PA-Q på et utvalg kreftoverlevere ved å sammenligne det med International Physical Activity Questionnaire (IPAQ), et validert spørreskjema som er mye brukt, samt med aerob kapasitet (målt ved VO2max). Kartleggingene ble foretatt ved innkomst til et rehabiliteringssenter og etter avsluttet rehabilitering. Vi fant at HUNT 1 PA-Q og IPAQ delvis fanget opp de samme dimensjonene av fysisk aktivitet, mens aerob kapasitet i liten grad ble relatert til selvrapportert fysisk aktivitet målt ved HUNT 1 PA-Q og IPAQ. Etter intervensjonen viste begge fysisk aktivitets spørreskjema en moderat effektstørrelse for endring, mens aerob kapasitet viste en høy effekt størrelse på endring. Vi konkluderte med at HUNT 1 PA-Q var egnet til bruk på kreftoverlevere og bør foretrekkes framfor IPAQ da det er lettere å fylle ut og gir flere fullstendig utfylte skjema. Aerob kapasitet måler andre aspekter av fysisk aktivitet og bør brukes som et supplement til fysisk aktivitets spørreskjema når målet er å fange opp helsemessige effekter knyttet til aerob kapasitet.

Som et neste skritt undersøkte vi gjennomførbarheten av et omfattende rehabiliteringsprogram for kreftoverlevere, samt pasient karakteristika hos de som deltok i programmet og endring i helserelatert livskvalitet, fatigue (tretthet), mosjonsnivå, fysisk prestasjonsnivå og arbeids status. Programmet viste god gjennomførbarhet og det var betydelige forbedringer i funksjon inntil 6 måneder etter avsluttet rehabilitering. Nesten halvparten av deltakerne rapporterte høyere arbeidsstatus ved 6 måneders registrering i forhold til starten av rehabiliteringen. Imidlertid kan vi ikke konkludere med hvorvidt dette var en effekt av tiden som hadde gått eller av rehabiliteringen de var igjennom. Programmet rekrutterte hovedsakelig kvinner, brystkreftoverlevere, godt utdannede personer med flere symptomer, nedsatt funksjon, men med høyere mosjonsnivå enn i den generelle befolkning. I fremtiden bør mer fokus rettes mot å rekruttere personer med de største behovene for institusjonsbasert rehabilitering og sammenligne effekten av institusjons basert rehabilitering med polikliniske rehabiliterings programmer.

Health related quality of life, often expressed as self reported physical and mental health, is important for functioning in daily life and is often the goal for health interventions. Physical activity plays an important role for health related quality of life in the general population, but the dose response between different aspects of physical activity - frequency, duration and intensity - is sparsely reported. Physical activity has been found to be preventive for development of certain types of cancer and important to reduce the recurrence of cancer and premature death. Today, an increasing number of people live with cancer: with the disease itself and the side effects of cancer treatments that affect daily life functioning. This has raised the need to develop specific rehabilitation programs for cancer survivors. To develop effective interventions for cancer survivors in the future, such rehabilitation programs need to be evaluated.

The overall aim of this thesis is to assess the relationship between physical activity and health in a general population and in cancer survivors.

In our study of a random sample of 4500 adult participants from the Health Survey of Nord- Trøndelag (HUNT 3), we assessed the association between physical and mental health and the main dimensions of physical activity: frequency, duration and intensity. Physical activity was assessed using a relatively new and short questionnaire, the HUNT 1 PA-Q, which assessed exercise during the preceding seven days. We found that those who were active, independent of level of frequency, duration and intensity of physical activity, had better physical and mental health compared to inactive persons. This was true for younger (20 to 65 years of age) adults, and elderly (65 years of age and older) females and males, and to an even greater extent on the physical health in the elderly.

In order to assess the role of physical activity on health and functioning in cancer survivors, we wanted to use the same physical activity questionnaire as used in the HUNT studies. Since this questionnaire so far had only been used in healthy persons, it was important to validate the questionnaire for use with cancer survivors. Thus, in a sample of cancer survivors the HUNT 1 PA-Q was compared to the International Physical Activity Questionnaire (IPAQ), a widely used and validated questionnaire, and to aerobic capacity (measured by VO2max). Registrations were made upon admission to a rehabilitation centre and following the 8 rehabilitation. We found that the HUNT 1 PA-Q and the IPAQ each partly captured the same dimensions of physical activity, while physical capacity was to a small degree related to self reported physical activity measured by the HUNT 1 PA-Q and the IPAQ. Following the intervention, both questionnaires indicated a moderate change in physical activity and a large change in aerobic capacity. We concluded that the HUNT 1 PA-Q was suitable for use with cancer survivors and should be preferred to the IPAQ because it is easier to complete and presents less missing values. Aerobic capacity measures other aspects of physical activity and should be used as a supplement to the physical activity questionnaire when the aim is to capture health effects related to aerobic capacity.

Next we assessed the feasibility of a comprehensive rehabilitation program for cancer survivors, patient characteristics of those attending the program, and change in health related quality of life, fatigue, level of physical exercise, physical performance and work status following rehabilitation. The program demonstrated positive results and there were significant improvements in functioning up to six months after reabilitation ended. Nearly half of the participants reported higher working status at six months after registration compared to at the start of the rehabilitation program. However, we cannot conclude on whether the changes were an effect of time or the rehabilitation program. The program recruited mainly females, who were breast cancer survivors, well educated persons with more symptoms and impaired functioning, but with higher level of physical exercise than in a general population. In the future, more focus should be put on recruiting persons with the highest need for inpatient rehabilitation programs, and then compare the effect of inpatient to outpatient rehabilitation programs.