Radiotherapy in anal carcinoma and prostate cancer

Abstract

Moderne kreftbehandling har medført at flere pasienter blir friske og flere lever i mange år etter diagnose. Behandlingen består ofte av en kombinasjon av flere behandlingsformer, hvilket medfører en økt risiko for bivirkninger på kort og lang sikt. Dette krever at helsepersonell har vitenskapelige studier som viser hva man vinner ved kombinert behandling, hva slags oppfølging pasientene skal tilbys, hvilke plager pasientene har risiko for å få som en følge av behandlingen og hvordan disse plagene kan identifiseres og følges opp.

Avhandlingen belyser disse tema ved å besvare 4 forskningsspørsmål:  

 1. Har overlevelsen blitt bedre for pasienter med anal kreft som en følge av at kombinert strålebehandling og kjemoterapi har erstattet kirurgi som hovedbehandling?                                                                                                                                               I en studie på 111 pasienter fra Helse Midt-Norge RHF diagnostisert med kreft i analkanalen/anus i perioden 1970-2000 har vi søkt svar på dette. I den første delen av den aktuelle 30 - års periode var kirurgi med fjerning av endetarmen og anus standard behandling. Siden tidlig på 1980-tallet har kombinert kjemoterapi og strålebehandling erstattet kirurgi. Blant de pasientene vi har studert, hadde 34 pasienter blitt behandlet med kirurgi alene, mens 57 pasienter hadde fått moderne behandling med strålebehandling og kjemoterapi. Total overlevelse ved 5 år var 48 % i gruppen behandlet med kirurgi, mens den var 78 % i gruppen behandlet med strålebehandling og kjemoterapi. Sannsynligheten for lokalt residiv var lavere i gruppen behandlet med strålebehandling og kjemoterapi (7 %) sammenlignet med kirurgi (33%).                                                                                                   2. Er det nyttig å følge opp disse pasientene med ultralyd av analkanalen etter avsluttet behandling for å kunne påvise tilbakefall tidlig?    Av de 111 pasientene diagnostisert med anal kreft, ble 52 pasienter i tiden 1983-2000 planlagt fulgt med regelmessige ultralydundersøkelser av analkanalen. Fem prosent av disse fikk et lokalt tilbakefall i analkanalen av sin kreftsykdom, ingen av tilbakefallene ble påvist med ultralyd før de kunne påvises ved en vanlig klinisk undersøkelse. Ultralyd anses derfor å være til liten nytte, og bør ikke brukes som ledd i rutineoppfølging av pasienter behandlet for anal kreft.                                                                                                     3. Er "SOMA/LENT" graderingen for strålebivirkninger fra endetarm et pålitelig måleinstrument etter behandling for prostatakreft?                                              I en studie har vi fokusert på bivirkninger fra endetarmen etter behandling for prostatakreft. En stor skandinavisk studie (SPCG-7) sammenliknet resultatene av hormonbehandling (HT) alene med HT pluss strålebehandling (RT) for prostatakreft. Totalt ble 880 pasienter inkludert, av disse var 178 pasienter inkludert ved St Olavs Hospital. 103 av disse 178 pasientene tok i mot et tilbud om å delta i vår undersøkelse på sene bivirkninger fra endetarm. Disse 103 pasientene ble evaluert med spørreskjemaer som måler helserelatert livskvalitet (EORTC QlQ-C30 + QUFW94). Dessuten vurderte legen bivirkninger fra endetarmen (EORTC/RTOG score og SOMA/LENT) og det ble foretatt funksjonsundersøkelser av endetarm/endetarmsåpning (endoanal ultralyd og rektoanal manometri). Resultatene peker på betydelige svakheter ved måleinstrumentet som ble benyttet til den legerapporterte graderingen av bivirkninger fra endetarm (SOMA/LENT). Studien viser at SOMA/LENT ikke er et optimalt måleverktøy for å vurdere graden av bivirkninger etter strålebehandling for prostatakreft.                                                              4. Er bivirkningene fra endetarmen mer uttalte etter hormonbehandling og strålebehandling sammenliknet med bivirkningene etter hormonbehandling alene i behandlingen av pasienter med prostatakreft?                                                                                            I den samme gruppen menn med prostatakreft (SPCG-7 behandlet ved St Olavs Hospital) påviste vi at bivirkningene fra endetarm 5 år etter oppstart behandling var mer uttalte i gruppen som fikk HT + RT sammenliknet med gruppen som fikk HT alene. Den helserelaterte livskvalitet var lik i de to gruppene, mens de pasientrapporterte endetarmsplager var 2 - 4 ganger mer uttalte hos pasienter behandlet med RT + HT. Likeledes var legerapporterte symptomer (SOMA/LENT) mer uttalt i den bestrålte gruppen pasienter. Rektoanal manometri påviste at de bestrålte pasientene hadde fått redusert sin lagringskapasitet i endetarmen med ca 50 %, mens analkanalens anatomi vurdert ved ultralyd ikke var endret.

Generelle konklusjoner.                                                                                                                                        Avhandlingen viser at moderne behandling for analkreft har forbedret overlevelsen. Endoanal ultralyd har ingen nytte i oppfølgingen etter slik behandling. Dette har medført at pasientene i Norge ikke lenger følges med denne metoden. SOMA/LENT for vurdering av sene rektale bivirkninger er ikke et godt mål, og bør forbedres. Dessuten peker avhandlingen mot at de måleverktøy man har for å kunne vurdere bivirkninger etter strålebehandling sannsynligvis er langt fra optimale. De subjektive bivirkninger etter hormonbehandling pluss strålebehandling for prostatakreft er moderat forhøyet, mens den målte funksjonen i endetarmen er betydelig redusert etter slik behandling. Den påviste reduksjonen i funksjon kan bety at bivirkningene vil forverres ytterligere med tid.

Avhandlingen utgår fra Institutt for Kreftforskning og Molekylær medisin, Det Medisinske fakultet, NTNU og Stråleterapienheten ved Kreftavdelingen, St Olavs Hospital HF. Avhandlingen forsvares 18/12-08.