Neuroendocrine Aspects of Physiology and Disease

Abstract

De nevroendokrine celler står i en mellomstilling mellom nerveceller (nevro-) og hormonproduserende celler (-endokrine). Disse finnes i et helt spekter, spredt i overflaten av kroppens fleste organer. To viktige nevroendokrine signalstoffer er gastrin (regulerer syresekresjon i magesekken) og serotonin. Serotonin er mest kjent som en signalsubstans i hjernen (serotoninmangel ved depresjon) men finnes i enda større mengder i nevroendokrine celler i mage-tarmsystemet. Serotonin er beskrevet som en mulig årsak til sykdommer der normale organstrukturer omdannes til bindevev (fibrose). Nevroendokrine svulster er relativt sjelden kreftform, men i de senere år er det rapportert en økende forekomst av denne krefttypen.

I denne avhandlingen, som består av fem separate arbeider, var målet å belyse reguleringen av nevroendokrine celler i magesekken, serotoninets rolle i utviklingen av fibrose i hjerte og lever og å vurdere forekomsten av nevroendokrine kreftsvulster generelt.

I det første arbeidet undersøkte vi reguleringen av gastrin cellen (G-cellen). Vi klarte å lage en ren kultur av G-celler isolert fra rottemage og identifiserte en rekke stoffer som kan påvirke syresekresjonen i magen. I tillegg fant man holdepunkter for at G-cellene lar seg påvirke av smakstoffer, som tidligere vist for andre nevroendokrine celler (EC-celler),

Det andre arbeidet beskriver hvordan man ved hjelp av en spesiell teknikk kan isolere nevroendokrine celler fra magesekken uten å ødelegge deres normale form. De nevroendokrine cellene man undersøkte (D-cellen og G-cellen) lignet på nerveceller med lange utløpere som kan kommunisere både med miljøet i magesekken og med andre celler.

I det tredje arbeidet ga man serotonin til rotter for at de skulle utvikle hjerteklaff-fibrose. Man kombinerte med et medikament (Terguride) som blokkerer serotonin reseptorer (5-HT2). Man hadde dessverre for få dyr med i studien til å kunne uttale seg sikkert om Terguride forebygger klaffesykdom forårsaket av serotonin. Dog fant man kun høyresidige klaffeforandringer hos dyrene som fikk serotonin alene. I tillegg var hjertevektene signifikant lavere hos rottene som fikk Terguride i tilegg til serotonin. Terguride forhindret også effektivt serotonin indusert hudfibrose.

I tidligere studier er det forslått en sammenheng mellom serotonin og leverfibrose (skrumplever). I det fjerde arbeidet forsøkte man å forehindre, i en rottemodell, utviklingen av leverfibrose ved bruk av Terguride. Behandlingen hadde ingen effekt og sannsynligvis spiller serotonin liten rolle i utviklingen av leverfibrose.

I det femte arbeidet undersøkte man hyppigheten av nevroendokrine svulster i Norge og i USA ved hjelp av nasjonale kreftregistre. Man fant en sterkt økende hyppighet av nevroendokrine svulster generelt. Det var relativt lik forekomst mellom Norge og USA med unntak for den svarte befolkingen i USA, der forekomsten var betydelig høyere.

Samlet gir disse arbeidene nytt innblikk i både reguleringen av syresekresjon og serotoninets rolle i fibroseutvikling. Arbeidene har allerede inspirert til ny forsking og utvikling innen behandling av fibrose. I tillegg viser man en bekymringsverdig økende forekomst av nevroendokrin kreft både i USA og Norge.