| dc.description.abstract | Det er i dag registrert ca. 320 000 bygninger i Norge som er oppført før 1900. Med 4.2 millioner bygninger totalt, utgjør disse byggene nesten 8% av den totale bygningsmassen i Norge. Med urbanisering og befolkningsvekst har fortettingsproblematikken i de største byene økt. Det er behov for flere boliger og bedre servicetilbud, samtidig som kravene til byggenes standard blir høyere. For å møte denne etterspørselen er det derfor viktig at eksisterende bygningsmasse ivaretas og forvaltes for å sikre fremtidig bruk. Mange av de eldre bygningene i Norge har vernestatus, som det er knyttet ulike restriksjoner til. Vern kan ofte sees på som en hindring for endringer i eksisterende bygninger fordi å oppfylle dagens strenge tekniske krav vil gå på bekostning av byggenes verneverdier.
Med bakgrunn i dette stiller oppgaven spørsmål om hvordan rehabilitering av verneverdige bygninger påvirkes av dagens krav og regelverk, og om det er behov for en endring av regelverket. Oppgaven vil ta for seg både utfordringer ved lover og myndighetskrav og utfordringene knyttet til de tekniske forskriftene. For å svare på problemstillingen er det blitt benyttet forskningsmetoder som litteraturstudie, dokumentanalyse og dybdeintervjuer. I tillegg er det blitt sett på eksempler fra virkeligheten i form av to byggesaker vedrørende bygninger med vernestatus, for å se på hvordan rehabiliteringsprosessene foregår i praksis.
Funnene fra studiet viser at dagens krav og regelverk ikke er optimale for å sikre bevaring og fremtidig bruk av bygninger med vernestatus. Mange av de tekniske kravene gitt i TEK17 er vanskelig å oppnå, og de vil kreve omfattende inngrep som går på bekostning av byggets premisser. I tillegg oppleves søknadsprosessene som usikre og forvirrende, og prosjektene kan ofte ende opp som både tidkrevende og kostnadsdrivende. For å sikre god bevaring vil det i fremtiden være et behov for å endre regelverket slik at det er mer egnet for eksisterende bygninger. En løsning er å utvikle Rehab-TEK, som på mange områder kan forenkle rehabiliteringsarbeidet ved at det gis funksjonskrav og preaksepterte løsninger som er tilpasset ulike bygningstyper. Det bør i tillegg gis krav om kompenserende tiltak, slik at mindre tiltak blir gjort i stedet for at bygget forfaller. Videre bør begreper få en klarere definisjon, for å sikre en mer enstydig saksgang. Ved utarbeidelse av nye krav bør Sverige og Danmark sine erfaringer undersøkes nærmere, da disse viser at det selv med egne regelverk for eksisterende bygninger er utfordringer knyttet til rehabilitering og bevaring. | |
| dc.description.abstract | Around 320 000 of the buildings in Norway are registered as built before year 1900. With 4.2 million buildings in total, these buildings make up almost 8% of the total building mass in Norway. With urbanization and population growth, the densification issues increase. There is a need for more homes and better services, at the same time as the building standards get higher. To meet this demand, it is crucial that existing building mass are managed in a good way to ensure future usage. A significant number of older building mass in Norway today has some form of protection status. There are a lot of restrictions when it comes to rehabilitation and conservation of these buildings. The protection status can often be seen as an obstacle for doing changes in existing buildings because to meet the requirements will compromise on the building’s conservation values.
Based on this, the report questions how rehabilitation of buildings with a protection status are influenced by todays requirements and regulations, and if there is a need for new regulations. The report will both address challenges with laws and authorities and challenges related to the technical requirements. To answer the problem literature study, document analysis and interviews have been used as research methods. In addition, two building permits has been investigated, to look at how the rehabilitation processes works in practice.
Discoveries from the studies shows that today’s requirements and regulations are not optimal for conservation and future use of protection worthy buildings. The technical requirements given in TEK17 are hard to achieve, and they will require changes that compromise on the building’s premises. In addition, the application processes are experienced as unpredictable and confusing, and the projects can end up as both time consuming and expensive. To secure good conservation it will be necessary to change the regulations to be more suitable for existing buildings. A solution is to develop Rehab-TEK, which in many ways can simplify the rehabilitation projects. This will give functional requirements and pre-accepted solutions that are adapted to different types of buildings. To ensure that smaller measures are done instead of nothing, there should be given requirements for compensatory measures. Further on, the terms need better definitions, in order to make the procedures clearer. When working on new requirements and regulations, experiences from Sweden and Denmark should be investigated closer since they show that even though they have own rules for existing buildings, there is still challenges when it comes to rehabilitation and conservation. | |