Konkurranseutsetting av persontrafikken på det norske jernbanenettet

Abstract

Denne rapporten er ment å skulle belyse aspekter ved reformgjennomføringene på den norske jernbanesektoren skal innføre konkurranseutsetting av persontransporten. Dette gjøres ved å innhente erfaringer fra Storbritannia og Sverige som er land som allerede har gjennomført tilsvarende reformer med ett nogen lunde likt utgangspunkt. Det er valgt å kun vurdere erfaringer fra Storbritannia og Sverige selv om det er flere andre land som også har helt eller delvis innført konkurranse om persontransporten på sine nasjonale jernbanenett. Dette er landene i Europa som var først ute og har kommet lengst og i så måte har gjort seg flest erfaringer. Det å skulle se utover Europa etter erfaringer ble vurdert til å ikke være like effektivt da disse landene har hatt ett annet utgangspunkt og annerledes politisk landskap. I så måte er det spesielt Sverige som skiller seg ut i det å være veldig likt Norge på de fleste områder. Det er søkt etter litteratur ved bruk av Google Scholar og Oria og søkeord relatert til oppgavens tematiske innhold. Kildemateriellet er vurdert etter hvilke publikasjonskanaler som forfatteren har benyttet og hvor om kilden er sitert av andre forfattere. Litteraturen er brukt for å innhente erfaringene som er gjort med konkurranseutsetting av persontransporten i andre land og det er vurdert hvordan disse valgene vil gjøre seg på de norske forholdene. Resultatene som andre land har hatt med konkurranseutsetting varierer i grad av vellykkethet og de har alle måtte gjøre justeringer underveis for en bedre måloppnåelse. Tilbudet av persontransport har ikke blitt målbart bedre men kostnadene som det offentlige har med å anskaffe tjenestene har for de fleste strekningene sunket. Flere av de private aktørene som har kommet inn på markedet med kontrakter som togoperatører har gått konkurs i løpet av sin første kontraktsperiode og det kan dermed se ut som aktørene har priset seg feil og erfaringstall fra første kontraktsrunde er dermed ikke helt til å stole på. For de av kontraktene som har blitt reforhandlet underveis i kontraktsperioden eller lagt ut på nytt anbud kan ikke vise til den samme kostnadsreduksjonen som i første runde. Men statens kostnader for anskaffelse av transporttjenestene har likevel sunket fra utgangspunktet man hadde. Oppgaven avdekker ingen annen årsak for ønsket om å konkurranseutsette persontrafikken på det norske jernbanenettet enn ett politisk ønske. Flere kilder viser til at dette kun muligens er ett trekk i det å overføre statlige midler til private aktører og ikke nødvendigvis i bytte for ett bedre produkt. Om Norge får ett bedre tilbud av persontransporttjenester på jernbanen etter reformgjennomføring er ikke avhengig av at det har kommet private aktører inn på markedet. Men heller av staten selv og hvilke tjenester de er villige til å betale for. Det er heller mer aktuelt å forvente at staten kan kjøpe inn tjenester tilsvarende dagens nivå til en litt rimeligere kostnad enn det situasjonen er i dag.