| dc.description.abstract | Bakgrunn: Feilbruk av legemidler kan gi unødvendige bivirkninger, nedsatt livskvalitet og dødsfall. WHO rapporterte at 30-50 % av legemidler brukt ved kroniske sykdommer ikke tas som anbefalt. Å ha flere forskrivere har vist å gi økt risiko for polyfarmasi, og polyfarmasi ser igjen ut til å øke risikoen for lav etterlevelse. For å øke pasientens forståelse for sykdom og legemiddelbruk er det viktig med god kommunikasjon fra lege til pasient. I tillegg burde det være god tverrfaglig kommunikasjon. Det var i denne studien ønskelig å studere legers erfaringer og vurderinger om hvordan kommunikasjon påvirker etterlevelse av legemiddelbehandling. Hensikten med studien var å studere både fastleger og spesialisters erfaringer og vurderinger knyttet til kommunikasjon omkring etterlevelse hos polyfarmasi-pasienter som møter flere leger.
Materiale og metode: Studien er en kvalitativ studie basert på dybdeintervju av ni leger. Legenes erfaringer og vurderinger om etterlevelse, med et fokus på eldre polyfarmasipasienter, og kommunikasjon, både tverrfaglig og med pasient ble studert. Malteruds systematisk tekstkondensering (STC) ble brukt som analysemetode.
Resultater: Legene erfarte mye enveiskommunikasjon, både fra forskriver til forskriver, og fra forskriver til pasient. Legemiddellistene hadde ofte avvik og et ønske var én felles legemiddelliste som kunne bidra til korrekte lister, som igjen kunne spare tid. Tid var en essensiell faktor for å kunne øke forståelsen til pasientene. Det ble sett at det ikke alltid var tid til å gå nøye gjennom legemidlene med pasienten. Det er viktig at pasienten forstår hvorfor de skal bruke legemidlene sine for å øke etterlevelsen. Legene mente tiltak for å sikre god etterlevelse kunne være å kartlegge bruk, å skape allianse med pasienten, å la pasienten være med på å bestemme legemiddelbehandlingen, å be pasient repetere tilbake i slutten av en konsultasjon, og å forklare pasienten på en forståelig måte hvorfor de burde bruke legemidlene sine. Når en pasient hadde flere leger ble det ofte sett at det var større risiko for polyfarmasi. Da ble det ofte fastleger som fikk ansvaret for å redusere eventuell unødvendig legemiddelbruk. Et tiltak for de med polyfarmasi kunne være å sette de på multidose, bruke kombinasjonspreparater der det var mulig, eller å sette inn hjemmetjenesten. Legene nevnte også at hjemmetjenesten så ut til bedre etterlevelse. Å bruke farmasøytene mer aktivt ville også kunne være med på å øke forståelsen til pasientene omkring legemiddelbruk, og dermed potensielt øke etterlevelse.
Konklusjon: Legene erfarte lite dialog mellom forskrivere. Uansett hvor godt det ble forsøkt å samstemme en legemiddelliste kunne det være avvik, som gjorde at et ønsket var én felles legemiddelliste for alt helsepersonell. Når en pasient hadde flere forskrivere burde helheten av legemiddelbehandlingen til pasienten vurderes av en lege som hadde forutsetning for å gjøre det, slik at pasienten ikke risikerte unødvendig polyfarmasi. Ved nødvendig polyfarmasi burde hjemmetjenesten eller multidose settes inn for å øke etterlevelsen. Fastleger har per i dag hovedansvaret for legemiddelbehandlingen til pasienten, og mange leger gir ansvaret til fastleger for oppfølging av pasienten. For å oppnå god kommunikasjon mellom lege og pasient, trenger legene nok tid, noe ikke alle legene følte de hadde. Legene mente at å bruke kommunikasjonsstrategier som å kartlegge bruk, skape allianse, concordance, repetere tilbake, og å forklare på en forståelig måte hvorfor pasientene burde bruke legemidlene sine kan øke etterlevelsen av legemiddelbehandlingen til pasientene. | |