Traumatiske historier som ledd i skoleundervisningen
Bachelor thesis
View/ Open
Date
2019Metadata
Show full item recordCollections
- Institutt for lærerutdanning [3865]
Abstract
NTNU har – i samarbeid med Wergelandssenteret – fått i oppdrag å utvikle lærings- og refleksjonsmateriale knyttet til undervisning om 22.juli. Som BA-student har jeg i den anledning fått mulighet til å bidra til dette oppdraget.
Hensikten med denne studien var å undersøke hvordan et utvalg direkte berørte fra 22-juli-terroren og et utvalg lærere ved ungdomstrinnet vurderte NDLAs oppgave om ofre. Deres svar la grunnlag for videre diskusjon om bruk av personlige beretninger som en del av undervisningen om 22.juli på ungdomstrinnet. Ved å analysere resultatene, i lys av teori, så laget jeg noen betingelser for lærere ved bruk av personlige beretninger i klasserommet. Disse betingelsene kan bidra til å legge bedre til rette for at lærerne kan håndtere bruk av personlige beretninger i undervisning om 22.juli.
Oppgaven respondentene skulle vurdere, var en oppgave fra NDLA, som inneholdt en personlig beretning av Viljar Hanssen og to spørsmål knyttet til videoen. Svarene til respondentene ble hentet inn ved en nettbasert spørreundersøkelse hos SurveyMonkey. Jeg analyserte resultatene i henhold til kvalitativ summativ innholdsanalyse, og fokuserte på de mest fremtredende ordne i svarene og så nærmere på deres latente meninger.
Resultatene viste at respondentgruppene er enige om at elevene bør sette seg inn i ofrenes erfaringer og opplevelser av 22.juli. Analysen viser at respondentene ønsker flere beretninger til å vise elevene, og de nevner nøkkelordene nærhet og forståelse som fordeler ved å bruke beretninger i klasserommet. Ulempene som trekkes fram er at én beretning ikke er nok til å vise mangfoldet og at forventningen om at direkte berørte burde fortelle sin historie kan være stor.
Studien konkluderer med at det er behov for å vise personlige beretninger i klasserommet, slik at elevene kan få større innsikt og forståelse for ofrenes opplevelser, fordi historiene gir en spesiell nærhet til hendelsene. Likevel er det flere faktorer man må som lærer være bevisst på når man skal ta i bruk et læringsmateriale som inneholder en personlig beretning. Man må være bevisst på at én beretning ikke viser mangfoldet av historier og er at man som lærer ikke kan bruke personlige beretninger som «det som faktisk skjedde» i det historiske hendelsesforløpet. NTNU have – in cooperation with Wergelandsenteret – been commissioned to develop learning and reflection material related to teaching about the 2011 Norway attacks. As a student, I have been given the opportunity to contribute to this assignment.
This study examines how a selection of directly affected people from the 2011 Norway attacks and a selection of teachers at the secondary school evaluated NDLA’s task on terrorist-attack survivors. Their answers laid the foundation for further discussion on the use of narrative stories as part of the teaching about the 2011 Norway attacks in secondary school. By analyzing the results, I made some prerequisites for teachers who will use narrative stories in the classroom. These prerequisites can help to make it easier for teachers to deal with the use of narrative stories when they are teaching about the 2011 Norway attacks.
The task the respondents were to consider, was at task from NDLA, which contained the narrative story of Viljar Hanssen and two questions linked to the video. The responses from the respondents were collected by an online survey at SurveyMonkey. I analyzed the results by using a qualitative summative content analysis, and focused on the most prominent words in the answers and tried to discover underlying meanings of the words or the content.
The results show that the respondent groups agree that the pupils should familiarize themselves with the experiences of the victims of the 2011 Norway attacks. The analysis shows that the respondents want more stories to show pupils, and they mention the words closeness and understanding as benefits of using narrative stories in the classroom. The disadvantages pointed out are that one narrative story is not enough to show the diversity and that the expectation on directly affected people should tell their story could be too demanding.
The study concludes that there is a need to show narrative stories in the classroom so that students can gain greater insight and understanding of the victims’ experiences, because the stories provide a special closeness to the events. Nevertheless, there are several factors one should be aware of as a teacher when using a learning material that contains a narrative story. Teachers must be aware that one story does not show the diversity of stories and as a teacher one cannot use narrative stories as «what actually happened» in the historical course of events.