PATIENT SAFETY CULTURE IN A NORWEGIAN HOSPITAL TRUST. The associations with structural changes and organisational and individual factors.

Abstract

NORSK SAMMENDRAG

Pasientsikkerhetskulturen i ett norsk helseforetak. Sammenheng med strukturelle endringer og organisatoriske og individuelle faktorer. Hensikt: De overordnede målene var å studere helsepersonell sin oppfatning av pasientsikkerhetskulturen (sikkerhetskulturen) i et norsk helseforetak, og studere assosiasjonen mellom sikkerhetskulturen, omorganisering med sammenslåing av enheter, utbrenthet og mestring av stressfulle situasjoner (artikkel III). Metode: To tverrsnittsundersøkelser ble gj ennomført i et helseforetak i 2008/2009 (studie 1) og 2012/2013 (studie 2). Studiene ga datagrunnlag til tre forskningsartikler: en tverrsnittsundersøkelse (studie 1) av sykepleiere (n=495), hjelpepleiere (n=48) og leger (n=88) sin oppfatning av rapportering og tilbakemelding av uønskede hendelser i sykehus (I). To tverrsnittsundersøkelser (studie 1 og 2) ble inkludert for å sammenligne endringer i sykepleiernes (studie 1: n=217 og studie 2: n=145) oppfatning av sikkerhetskulturen i omorganiserte og ikke omorganiserte intensivenheter (II). En tverrsnittsundersøkelse (studie 2) ble gjennomført for å studere assosiasjonene mellom sykepleiernes (n=143) oppfatning av pasientsikkerhetskulturen, utbrenthet og mestring av stress (III). Data ble innsamlet med spørreskjemaene Hospital Survey on Patient Safety Culture (studie 1 og 2), Bergen Bumout Indicator og Sense of Coherence (studie 2). Dataene ble analysert med relevante statistiske metoder. Hovedfunn: Resultatene viste at helsepersonell sin oppfatning av kulturen for rapportering og tilbakemelding av uønskede hendelser kan forbedres. Faktorer som spesielt kan bidra til å fremme en slik kultur er «kommunikasjon og åpenhet», «nærmeste leders vektlegging av sikkerheten», «organisatorisk læring og kontinuerlig forbedring» og «samarbeid på tvers av avdelinger» (I). Sammenligning av sykepleiernes oppfatning av sikkerhetskulturen i omorganiserte og ikke omorganiserte intensivenheter var assosiert med en negativ endring i sikkerhetskulturen; spesielt for kulturdimensjonene «nærmeste leders vektlegging av sikkerheten», «teamarbeid i avdelingen» og «bemanning» (II). Resultatene viste at en positiv sikkerhetskultur var assosiert med ikke å være utbrenthet og høy grad av mestring av stressfulle situasjoner (III). Konklusjon: Denne studien viste at dimensjoner ved den generelle sikkerhetskulturen som var av størst betydning for å styrke den spesifikke kulturen for rapportering og tilbakemelding av uønskede hendelser var å snakke åpent om sikkerhetsbekymringer, en ledelse som fremmer pasientsikkerheten, en lærende organisasjon og velfungerende samarbeid på tvers av avdelinger. Faktorer som omorganisering, utbrenthet og lav grad av mestring av stressfulle situasjonen kan være uheldig for sikkerhetskulturen.

ABSTRACT Patient safety culture in a Norwegian hospital trust. The associations with structural changes and organisational and individual factors. Aims: The overall aims were to study the health care personnel’s perception of the patient safety culture (safety culture) in a Norwegian hospital trust, and to study associations between the safety culture and restructuring including merging of units, burnout, and coping with stressful situations (paper I-III). Methods: Two cross-sectional surveys were carried out at a hospital trust in 2008/2009 (study 1) and 2012/2013 (study 2). The studies provided data to three scientific papers: a cross-sectional survey (study 1) of registered nurses’ (RNs’) (n=495), auxiliary nurses’ (n=48) and physicians’ (n=88) perception of incident reporting and feedback (I). Two cross-sectional surveys (studies 1 and 2) were included to compare changes in RNs’ (study 1: n=217 / study 2: n=145) perception of the safety culture in restructured and not restructured intensive care units (ICUs) (II). A cross-sectional survey (study 2) was carried out to investigate the associations between the RNs’ (n=143) perception of the safety culture and burnout and coping with stressful situations in ICUs (III). Data were collected using the questionnaires Hospital Survey on Patient Safety Culture (study 1 and 2), Bergen Burnout Indicator and Sense of Coherence (study 2). The data were analysed with relevant statistical methods. Results: The healthcare personnel’s perception of the culture of incident reporting and feedback was found as an area needing improvement. For improvement, increased attention could be directed towards the safety culture dimensions “communication openness”, “manager expectations and actions promoting safety”, “organisational learning and continuous improvement”, and “teamwork across hospital units” (I). The comparison of the RNs’ perception of the safety culture in restructured and not restructured ICUs demonstrated that restructuring of ICUs was negatively associated with change in the safety culture; in particular for the culture dimensions “management expectations and actions promoting safety”, “teamwork within the hospital units” and “staffing” (II). Further, the findings (study 2) demonstrated that a positive safety culturewas associated with the absence of burnout and the ability to cope with stressful situations (III). Conclusion: In this thesis, the dimensions of the overall safety culture most essential for improving the spesific culture of incident reporting and feedback were found to be open communication about safety concerns, a management that promotes safety, a learning organisation and a well-functioning teamwork between the units. It should be considered that restructuring, burnout, and lack of the ability to cope with stressful situations could be unfavourable for the safety culture.