| dc.description.abstract | I denne mastergradsoppgaven undersøker forfatteren vurderingsarbeid i dans i videregående skole. Problemstillingen forfatteren jobber ut ifra er hvordan vurderingsarbeid i dans i videregående opplæring kan forstås i spennet mellom læreplan som styringsdokument og lokalt vurderingsarbeid. Gjennom kritisk diskursanalyse av alle læreplaner som for tiden benyttes på danselinjene i samsvar med Kunnskapsløftet 2006 utmeisler det seg noen ledende og styrende sosiale forståelser av hva dans skal og bør være i skolen. Fire dansepedagoger fra en danselinje er intervjuet og gir en mer levende forståelse av hvordan det er å vurdere med utgangspunkt i læreplanverket. Forfatteren ønsker at oppgaven kan være et lite kunnskapsbidrag i et felt det er forsket lite i.
Studien viser at læreplanene har et sterkt fokus på innhold og mål i dans. Pedagogiske grunnverdier og læringssyn i dans er henholdsvis sprikende og vanskelig å tyde. Det utmeisler seg en hovedfokus på teknikk, uten at teknikken verken defineres ytterligere.
Høyeste måloppnåelse i teknikkfag er formidling, men formidling av dans skjer aldri uavhengig av teknikken. Lovpålagt vurdering oppleves av dansepedagogene i studien som en form for tvangstrøye, men veiledning og tilbakemeldinger er helt essensielt for elevenes danseutvikling. Det fremgår fra dansepedagogene i denne studien at det er noe vesensforskjellig med å vurdere dans, som er et kunstfag, mot andre teoretiske fag i skolen. Vurdering som bare baseres på kompetansemål oppleves tidvis som en brems i både elevers
utvikling og innovasjon av dansekunsten for øvrig. | nb_NO |
