Effekten av stigningsgrad på jernbanekapasitet - En parameterstudie

Abstract

Stigningsgraden på en jernbanestrekning påvirker akselerasjons- og bremseegenskapene til et tog. Denne oppgaven studerer en økt stigningsgrad i form av avvik fra normalkravene på 12,5 gitt i Bane NORs «Tekniske Regelverk» og konsekvensen av dette for kapasiteten på strekningen.

Det er utført et litteraturstudie for å identifisere kapasitetspåvirkende parametere. Syv av de identifiserte parameterne er valgt ut for kapasitetsstudier, og stigningsgraden er inkludert som en aktuell parameter. For å fastsette midlere minste togfølgetid og den teoretiske kapasiteten på strekningen er det bygget en infrastrukturmodell av en dummystrekning i et mikroskopisk dataverktøy (LUKS). De syv utvalgte analyseparameterne er implementert i infrastrukturmodellen, der unike kombinasjoner av parameterne er studert. For å identifisere hvilke av de syv analyseparameterne som har størst påvirkning på kapasiteten, og for å analysere om det eksisterer betydelige interaksjonseffekter mellom parameterne, er det gjennomført et parameterstudie. Det statistiske forskningsdesignet two level full factorial design med midlere minste togfølgetid som responsverdi er benyttet for å identifisere de dominerende parameterne.

Parameterne togmiks og strekningslengde, samt interaksjonen mellom togmiks og strekningslengde er identifisert som dominerende. Stigningsgraden har ingen synlig effekt på kapasiteten, verken alene eller i kombinasjon med øvrige analyseparametere. De teoretiske sammenhengene fra infrastrukturmodellen og parameterstudiet er studert ved et casestudie med en jernbanestrekning i konstant stigning. Det oppstår et kapasitetstap på ett tog per time sammenliknet med en referansestrekning fra de gjennomførte analysene, og et konstant kjøretidstap for godstog på strekningen. Det konkluderes med at stigningsgraden på analysestrekningen har en relativt liten påvirkning på kapasiteten på strekningen, men påvirker andre elementer.