Tegnspråk i musikken: Soundpainting som improvisatorisk-kompositorisk verktøy

Abstract

Sammendrag I denne avhandlingen har jeg studert tegnspråket Soundpainting, som ble skapt midt på 1970-tallet i New York, av den amerikanske jazz/ avantgarde-musikeren Walter Thompson. Jeg har sett på hva som var bakgrunnen for at Thompson bygde opp dette tegnspråket og hvilken ideologi som har preget det-med blant annet postmodernistiske tanker om hverdagslighet og ironi og «tverrkunstnerlige» ideer om å knytte musikk, dans, skuespillerutøvelse og visuelle kunstformer nærmere hverandre. Et spennende trekk ved Soundpainting er at det kan brukes i ulike sammenhenger, enten det er snakk om rene Soundpainting-performances, eller Soundpainting brukt som «ingrediens» i andre kunst- eller kulturuttrykk- og enten man befinner seg på en scene eller f.eks. i et klasserom. Og det var særlig i forhold til det sistnevnte jeg ville vurdere Soundpainting: Hvordan ville det oppleves å lære seg dette tegnspråket for musikkstudentene ved vår høgskole, og bruke det sammen med elever og praksislærere i grunnskolen og kulturskolen, gjennom deres praksisperioder? Jeg ønsket bl.a. å finne ut hvilke muligheter tegnspråket kan gi, særlig sett i forhold til improvisasjonsfeltet, ettersom jeg mener vi trenger flere verktøy for å jobbe med improvisasjon, spontanitet og kreativitet på det pedagogisk/utøvende feltet. Men jeg ville også se på hvilke musikalske, kommunikative og didaktiske utfordringer man møter når musikken skal skapes ut ifra tegn som gis av en ensembleleder, en såkalt Soundpainter, og hvor tegn og musikk skal utvikles og «videreforhandles» i et ensemble. Jeg ønsket også å se Soundpainting i forhold til ulik perspektivering av hva musikk er- med bl.a. utgangspunkt i spørsmål jeg har fått fra publikum etter egne Soundpainting-opptredener, som bl.a.: Soundpainting kan vel ikke kalles musikk? - og: Er Soundpainting en egen sjanger? Dette ville jeg se i sammenheng med hvordan vi er «oppdratt» til å forstå og oppleve musikk, særlig vurdert ut ifra noen av de paradigmene som har vært rådende innenfor den vestlige musikken de seneste århundrene- hvor enkelte parametere i musikken ikke bare har vært musikalsk bærende, men også styrt «definisjonsmakten» av hva musikk (og særlig hva god musikk) er. Jeg ønsket også å se og drøfte Soundpainting gjennom andre tegnspåk eller tegnsystemer som er relevante «sparrings-partnere», fortrinnsvis Conduction, Cobra og Oh, Pierre!- hvor jeg også ville gjøre komparative analyser- og likedan drøfte det nære forholdet man opplever i Soundpainting mellom improvisasjon, komponering og performance. Forskningsmetodologisk befinner jeg meg i denne monografien i spennet mellom, hermeneutikk, fenomenologi og postmodernisme, samt en metodologi som retter seg mot å bruke kunsten i forskningen (eller å forske på og med kunsten), nemlig arts-based research og A/r/tography: I artsbased research forsøker man å utnytte kunsten og forskningens ulike, men også komplementære styrker, og i A/r/tography, forsøker man å ivareta et mer holistisk perspektiv som skal gi rom for både pedagogen, forskeren og kunstneren i forskningsarbeidet.

Summary This dissertation is about the sign-language, Soundpainting, which was created in the middle of the 1970s in New York, by the American jazz/avantgarde-musician Walter Thompson. I wanted to find the reason why Thompson made this sign language and understand the ideology characterizing itfrom a postmodern focus on "everyday life" and irony, and interdisciplinary ideas about linking music, dance, acting and visual art forms closer together. Soundpainting can be used in different contexts, whether your're talking about "pure" Soundpainting-performances, or Soundpainting used as an "ingredience" in different music-settings, or together with other disciplines of art- whether you are performing on a stage or for instance in a classroom. And it was particularly with regard to the latter aspect I would consider Soundpainting: How would it be to learn this sign language for the music students at our university-college, and how would they experience using it during their practice periods, together with pupils and practice-teachers in primary school and in Music & Art-school? I wanted to find out what possibilities this sign language can give us, particularly related to the field of improvisation, because of the lack of "didactic tools" in working with improvisation, spontaneity and creativity in the educational/performative field. But I would also focus on the musical, communicative and didactical challenges we meet when music shall be created on the basis of gestures given by a "conductor", called a Soundpainter- and then developed and "negotiated" in an ensemble. I also wanted to see Soundpainting related to different perspectives of what music is- especially connected to some questions I have received from the audience after some of my Soundpaintingperformances, like: Soundpainting may well not be called music? - and: Is Soundpainting a special genre? These questions I wanted to see in the context of how we are "raised" to understand and experience music, especially considering some of the paradigms that have dominated western music for some hundred years- where certain musical parameters not only have defined what is music, but have also "decided" what is good music. I also wanted to discuss Soundpainting through other sign-systems that are relevant "sparring partners", primarily Conduction, Cobra and Oh, Pierre! - and here I would make a comparative analysis- and likewise discuss the close connection between improvisation, composition and performance. Methodologically I will be in a phenomenological-hermeneutic and post-modern tradition, but I will also use perspectives from Arts Based Research, that wants to see art and research "complementary", and A/r/tography, that seeks an holistic thinking, which include both an Artist-, Researcher- and Teacher-perspective.