Disturbed body image and compulsive exercise in female eating disorder patients

Abstract

Norsk sammendrag Bakgrunn: Kroppsbildeforstyrrelser og tvangspreget trening er definert som sentrale symptomområder hos pasienter med spiseforstyrrelser. Forskning har knyttet begge områdene til hele sykdomsforløpet; med betydning for utvikling, som vedlikeholdende faktor og som faktor for økt tilbakefallsrisiko. I fagfeltet har det utviklet seg en økende enighet om at dette er sammensatte fenomener. Kroppsbildeforstyrrelse inkluderer vurdering og oppfatning av egen kropp gjennom persepsjon, men også tanker, følelser og holdninger. Tvangspreget trening kan beskrives ved en kvantitativ og en kvalitativ del. Den kvantitative delen av refererer til elementer som frekvens, intensitet og varighet, og den kvalitative delen knyttes til negative og tvangspregede tanker og holdninger. Forståelsen for at kvalitative elementer kan ha større betydning enn kvantitative elementer for pasienter med spiseforstyrrelser har økt. Mange pasienter oppnår tilfriskning gjennom behandling. På samme tid viser forskning at en relativt stor andel (20–30 %) ikke oppnår ønsket tilfriskning over tid. For å kunne utvikle mer tilpassede behandlingstiltak som kan fremme bedring hos flere pasienter er det behov for mer kunnskap. Gode kartleggingsverktøy en viktig faktor. For å forstå hvordan forskjellige faktorer påvirker hverandre, og betydningen de for behandlingsresultat, så er økt forståelse for endring gjennom behandling nødvendig. Målet med avhandlingen er å bidra med økt kunnskap om kroppsbildeforstyrrelser og holdninger til tvangspreget trening knyttet til disse punktene. Metode: I alle tre studiene er pasientene rekruttert fra Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser (RKSF) i Helse Midt-Norge. Studie 1 og 3 er forløpsstudier med data fra innlagte pasienter ved spesialenhet i Levanger. Begge studiene har data fra innleggelse og utskriving. I studie 3 er det i tillegg oppfølgingsdata. I studie 2 gjennomføres en validering av selvrapporteringsskjemaet Exercise and Eating Disorders (EED). Her er det benyttet data fra oppstart i behandling ved spesialenhet i Levanger og spesialenhet i Stjørdal. Pasientene i denne studien sammenlignes med en kontrollgruppe bestående av kvinnelige elever og studenter fra en videregående skole og to høyskoler i regionen. Resultat: I studie 1 viser resultatene en signifikant bedring av kroppsbildeforstyrrelsen fra innleggelse til utskriving, men forskjellige dimensjoner endres ulikt. Det delområdet som endres mest omhandler fortrolighet med egen kropp. Resultatene indikerer også at redusert kroppsbildeforstyrrelse har signifikant betydning for positiv endring av spiseforstyrrelsessymptom, målt ved Eating Disorder Inventory versjon 2 (EDI-2), fra innleggelse til utskriving, og at omtrent hele denne effekten er knyttet til pasientenes fortrolighet med egen kropp. I studie 2, valideringen av EED versjon 2, viser analysene at skjemaet har adekvate psykometriske egenskaper og en struktur med fire underskalaer: 1) Positiv og frisk trening, 2) Tvangspreget trening, 3) Bevissthet om kroppslige signaler, og 4) Trening for kropp og utseende. Måleinstrumentet skiller på et signifikant nivå mellom pasientgruppen og kontrollgruppen på Global skåre, alle fire underskalaer og alle 18 utsagn. I studie 3, forløpsstudien med oppfølgingsdata, vises signifikant bedring på global skåre og alle fire underskalaer på EED fra innleggelse til utskriving, fra innleggelse til oppfølging og for tre av underskalaene også fra utskriving til oppfølging. Funnene indikerer at dimensjonene ved tvangspreget trening målt ved EED har betydning for behandlingsresultatet. Underskalaen Tvangspreget trening som signifikant prediktor for endring av spiseforstyrrelses symptom målt ved EDI-2 fra innleggelse til oppfølging, og at EED Global skåre som signifikant prediktor for økning i BMI fra innleggelse til oppfølging for de undervektige ved innleggelse (BMI ≤ 18.5). Konklusjon: Resultatene fra forløpsstudiene viser endring av kroppsbildeforstyrrelser og tvangspreget trening gjennom behandlingsforløp for innlagte pasienter med spiseforstyrrelser, og indikerer at begge faktorene har betydning for behandlingsresultat. Resultatene fra valideringsstudien indikerer at EED skjemaet fanger opp kliniske problemområder knyttet til tvangspreget trening, og at det derfor kan være et nyttig klinisk måleinstrument. Resultatene bekrefter eksisterende kunnskap, men bidrar også med ny kunnskap om kroppsbildeforstyrrelser og tvangspreget trening sin rolle og betydning i behandlingen av pasienter med spiseforstyrrelser.

English summary Background: Body image disorders and compulsive exercise are defined as important symptoms in patients with eating disorders. Research has linked these factors to the course of the illness, through their impact on development, as maintenance factors, and as factors for increased patients’ risk of relapse of eating disorder symptoms. In the field, there is a growing consensus that these are complex phenomena. Body image disorder includes evaluation and perception of the own body, but also thoughts, feelings, and attitudes. Compulsive exercise can be described in both quantitative and qualitative terms. Quantitative elements refer to, for example, frequency, intensity and duration, whereas qualitative elements are associated with negative and obsessive thoughts and attitudes. There is a growing understanding that qualitative elements are of greater importance than quantitative elements for patients with eating disorders. Many patients with eating disorders recover as a result of treatment. However, research shows that a relatively large percentage (20–30%) does not achieve the desired recovery over time. In order to achieve more tailored treatment interventions, there is a need for more knowledge. Good measurement tools are important in this respect. To understand how different factors affect each other and their impact on treatment outcome, increased knowledge and understanding of change during treatment is also necessary. The aim of this thesis is to contribute with increased knowledge of body image disturbances and attitudes to compulsive exercise related to these topics. Method: For all three studies on which this thesis is based, patients were recruited from the Regional Resource Center for Eating Disorders, Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser (RKSF), which serves the Central Norway Regional Health Authority (Helse Midt-Norge). Studies 1 and 3 were longitudinal studies with data from inpatients at the specialized treatment unit in Levanger. Both studies included data from admission and discharge. In Study 3 follow-up data were included too. In Study 2, a validation of the selfreport questionnaire Exercise and Eating Disorders (EED) was conducted. Patient data from initiation of treatment in the specialized treatment and the specialized treatment unit in Stjørdal were analyzed. The patients were compared with a control group consisting of females from a community high school and two university colleges in the Central Norway region. Results: The results of Study 1 showed a significant improvement in body image disturbance from admission to discharge, but different dimensions changed differently. The dimension that changed most was familiarity with the own body. The results also indicated that reduced body image disorder have a significant impact on positive changes in eating disorder symptoms, measured by the Eating Disorder Inventory Version 2 (EDI-2), from admission to discharge, and that almost all of this effect were related to the patients’ familiarity with their own body. In Study 2, the validation of the second version of the EED questionnaire, the analyses revealed that the questionnaire has adequate psychometric properties and a four-factor structure: (1) Positive and healthy exercise, (2) Compulsive exercise, (3) Awareness of bodily signals, and (4) Exercise for body and appearance reasons. The questionnaire discriminates significantly between patients and controls on the Global score, all four subscales, and all 18 items. Study 3, the longitudinal study with follow-up, the results showed significant improvement on the EED questionnaire’s global score and all four subscales from admission to discharge, from admission to follow up, and for three of the subscales also from discharge to follow up. The findings indicate that the dimensions of compulsive exercise measured by the EED questionnaire have an impact on treatment outcome. The subscale Compulsive exercise is a significant predictor of change in eating disorder symptoms measured by the EDI-2 from admission to follow-up, and the EED Global score is a significant predictor of increases in BMI from admission to follow-up for those with an admission BMI ≤ 18.5. Conclusions: The results from the longitudinal studies show how, for hospitalized patients with eating disorders, body image disturbances and compulsive exercise change during the course of treatment, and indicate that both factors have an impact on treatment outcome. The results from the validation study indicate that the EED questionnaire captures clinical problems related to compulsive exercise, and can be a useful clinical instrument for the monitoring of this issue. The results confirm existing knowledge but also contribute new knowledge related to our understanding of body image disturbances and compulsive exercise in the treatment of eating disorder patients as well as the impact of such disturbances.