"Øve, øve, jevnt og trutt og tappert det er tingen" : en systematisk litteraturstudie av elevers utvikling av leseferdigheter fra et nevrologisk perspektiv og hvordan lærere kan benytte seg av denne kunnskapen
Master thesis
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/2385364Utgivelsesdato
2015Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
I det du begynner å sette deg inn i hva denne masteroppgaven handler om benytter du deg av
et av viktigste verktøyene i kunnskapsformidling både i den norske skolen, og i livet videre
som arbeidstaker og deltaker et demokratisk samfunn, ferdigheten å lese. I denne oppgaven
vendes blikket mot pedagogisk nevrologi, som har fått stor oppmerksomhet fra deriblant
OECD, og om hvordan denne forskningen kan være med å belyse utviklingen av
leseferdigheter blant norske elever. I oppgaven reflekteres det og rundt hvordan denne
kunnskapen kan tas i bruk av lærere og spesialpedagoger i tilretteleggingen for læringen av
leseferdigheter for både gutter og jenter i lys av de tre pedagogiske og spesialpedagogiske
prinsippene forebygging, tidlig innsats og tilpasset opplæring.
I dette masterprosjektet er det brukt en systematisk litteraturstudie som metodisk
tilnærming for å kunne ta tak i temaet og belyse problemstillingen på en tilfredsstillende måte.
Oppgaven har fokus på den lesetekniske delen av leseferdigheter, og tar for seg hvilke
endringer som må til for å lære å lese og forskning knyttet til metoder som kan benyttes i
læringen av leseferdigheter. Dette førte frem til fire nevrologiske prinsipper for læring av
leseferdigheter; 1) læring skjer i hjernen som et resultat av en toveis interaksjon mellom
eleven og miljøet rundt, 2) leseferdigheter må læres og elevene må endre hjernen for å kunne
lese, 3) lesemetoden har betydning og 4) gutter og jenter har ulike utgangspunkt når de skal
lære å lese og de bruker hjernen forskjellig.
Videre tas det opp i oppgaven hvordan de fire prinsippene innvirker på de prinsipper
som lærere og spesialpedagoger jobber etter i det pedagogiske arbeidet. Prinsippene fra
nevrologien innvirker med det på lærerrollen og hvordan lærere må legge til rette for elevers
læring slik at både gutter og jenter får stor nok mengde med øving for at de skal lære å lese.
Læringen må sees som et samspill, en toveis interaksjon mellom eleven og miljøet rundt. Med
det som det grunnleggende prinsipp kan lærere og spesialpedagoger ta i bruk kunnskap om
hjernen i sitt pedagogiske arbeid.
Avslutningsvis reflekterer jeg rundt prosjektet og mulighetene for norske lærere og
spesialpedagoger å ta i bruk kunnskapen fra et nevrologisk fagfelt. Konklusjonen er at
nevrovitenskap som fagfelt må ha forskere som kan samle studier om hvordan læring skjer og
gjennom den kunnskapen skape et helhetlig bilde av barns læring. Så lenge kunnskapen om
hjernen blant lærere og spesialpedagoger er for dårlig kan det nevrologiske fagfeltet fremstå
som utilgjengelig og kanskje skremmende for lærere og spesialpedagoger, både som en arena
for kunnskap om barnet og som et kunnskapsgrunnlag for utforsking av nye metoder.