"Ikke svakhet og tvile - men man må tørre å si det" : tvilens sosiale status i barnehagepedagogiske praksiser

Abstract

I denne studien har jeg vært opptatt av hva barnehagelærere tenker om tvil i sine pedagogiske praksiser og videre hvilken status tvil har i slike praksiser. Oppgaven hører hjemme i en poststrukturell/posthuman tradisjon hvor hensikten er å analysere begrepers mangetydighet og meningsforskyvelser framfor å gi svar. Jeg har forsøkt å lyssette bevegelser ”innad” i begrepet tvil slik at begrepet kan krenge i retning av etiske produksjoner. Tidligere forskning tilnyttet tvil i en barnehagekontekst er utført av Johannesen og Sandvik (2008), Larsen (2012) og Johannesen (2013). Disse har produsert meningsforskyvelser av tvil/stopp. Videre brekker Sandvik (2013) den pedagogiske orden ved å retenke begrepet medvirkning fra en immanent synsvinkel. Metodologisk har jeg tatt i bruk to fokusgruppeintervjuer med tre og fire deltakere. Videre har jeg benyttet skriving og metaforer for å vaske fram og tilbake ulike konstruksjoner av begrepet tvil. De funn som jeg ser tårner høyest i forskningsterrenget er for det første tvil som motor/bevegelse og tvil som igangsetter av refleksjon og omvendt. Et annet funn er deltakernes fornemmelse av tvil som en (mage)følelse, mens refleksjon oppfattes som tenkning. De negative konnatasjonene tvil viser til i synonymordbøker; vakling, ustøhet, villrede, mistillit og uro kan da sees i lys av et humanistisk tankegods der tenkning – følelser oppfattes som et motsetningspar. Her kan tvil som følelse altså forstås som å være i uoverstemmelse med- eller tilstede i fravær av tenkning. På samme tid som forskningsdeltakerne også erkjenner tvil som en etisk praksis, blir uttrykk for mye tvil oppfattet som udyktighet og/eller uførhet. Videre forstår deltakerne tvil å ha ustabile vilkår, men med lav status i barnehagepedagogiske praksiser. Dette kan også vitne om tvil-begrepets (begrepers generelle) kontradiksjoner og stadige meningsforskyvelser. All den tid tvil fremmer etisk praksis er det all grunn til å skyve i gang tvil-begrepets klassereise. Dette kan gjøres ved å peke på tvilens relasjon til refleksjon, anerkjenne tvil når den er tilstede samt kommunisere tvilens hensikt som en etisk praksis. Man kan selv være modell å demaskere tvil med hevet hode, for det er ”ikke negativt å tvile, men man må tørre å si det”. Å tvile kan kreve mot, og i det kan pedagoger støtte hverandre. Ved å tvile og bryte opp rustne stillaser kan barnehagearbeidere utfordre ”lover” og systemer i pedagogiske institusjoner og slik kan det å tvile bli vårens brudd med den (samme) gamle vinter.