"Ikke svakhet og tvile - men man må tørre å si det" : tvilens sosiale status i barnehagepedagogiske praksiser
Master thesis
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/2385167Utgivelsesdato
2015Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
I denne studien har jeg vært opptatt av hva barnehagelærere tenker om tvil i sine pedagogiske
praksiser og videre hvilken status tvil har i slike praksiser. Oppgaven hører hjemme i en
poststrukturell/posthuman tradisjon hvor hensikten er å analysere begrepers mangetydighet og
meningsforskyvelser framfor å gi svar. Jeg har forsøkt å lyssette bevegelser ”innad” i begrepet
tvil slik at begrepet kan krenge i retning av etiske produksjoner.
Tidligere forskning tilnyttet tvil i en barnehagekontekst er utført av Johannesen og Sandvik
(2008), Larsen (2012) og Johannesen (2013). Disse har produsert meningsforskyvelser av
tvil/stopp. Videre brekker Sandvik (2013) den pedagogiske orden ved å retenke begrepet
medvirkning fra en immanent synsvinkel.
Metodologisk har jeg tatt i bruk to fokusgruppeintervjuer med tre og fire deltakere. Videre har
jeg benyttet skriving og metaforer for å vaske fram og tilbake ulike konstruksjoner av
begrepet tvil. De funn som jeg ser tårner høyest i forskningsterrenget er for det første tvil som
motor/bevegelse og tvil som igangsetter av refleksjon og omvendt. Et annet funn er
deltakernes fornemmelse av tvil som en (mage)følelse, mens refleksjon oppfattes som
tenkning. De negative konnatasjonene tvil viser til i synonymordbøker; vakling, ustøhet,
villrede, mistillit og uro kan da sees i lys av et humanistisk tankegods der tenkning – følelser
oppfattes som et motsetningspar. Her kan tvil som følelse altså forstås som å være i
uoverstemmelse med- eller tilstede i fravær av tenkning.
På samme tid som forskningsdeltakerne også erkjenner tvil som en etisk praksis, blir uttrykk
for mye tvil oppfattet som udyktighet og/eller uførhet. Videre forstår deltakerne tvil å ha
ustabile vilkår, men med lav status i barnehagepedagogiske praksiser. Dette kan også vitne
om tvil-begrepets (begrepers generelle) kontradiksjoner og stadige meningsforskyvelser.
All den tid tvil fremmer etisk praksis er det all grunn til å skyve i gang tvil-begrepets
klassereise. Dette kan gjøres ved å peke på tvilens relasjon til refleksjon, anerkjenne tvil når
den er tilstede samt kommunisere tvilens hensikt som en etisk praksis. Man kan selv være
modell å demaskere tvil med hevet hode, for det er ”ikke negativt å tvile, men man må tørre å
si det”. Å tvile kan kreve mot, og i det kan pedagoger støtte hverandre. Ved å tvile og bryte
opp rustne stillaser kan barnehagearbeidere utfordre ”lover” og systemer i pedagogiske
institusjoner og slik kan det å tvile bli vårens brudd med den (samme) gamle vinter.