| dc.description.abstract | Hensikta med denne masteroppgåva er å undersøke mogelegheiter for og verknadar av veg med høge fartsgrenser på Vestlandet.
Farten sin verknad på vegutforminga er undersøkt ved ein gjennomgang av teori for geometrisk linjeføring og tverrprofilutforming. Ei samanlikning av sikkerheitsnivået i dei gjeldande delane av norsk regelverk på dette området med tre andre land sine tilsvarande regelverk, viser at norsk regelverk sitt nivå er på høgde med dei andre landa som denne samanlikninga gjeld.
For å undersøke mogelegheita for og verknadar av vegstandard for høge fartsgrenser i vestlandsterrenget, er ei strekning på E39 i Sogn og Fjordane valt som casestudie. I tillegg til vedtekne føringar for E39 sin vegstandard, er føringane for arbeidet med ein nyleg vedteken kommuneplan lagt til grunn for dette caset.
I caset er det prosjektert ulike alternativ som medfører ulike fartsgrenser. Deretter er desse alternativa samanlikna ved å ta i bruk nyttekostnadsanalysen.
Friheitsgraden for val av ulike alternativ som held krav til kurvatur for høge fartsgrenser i dette caset, ligg delvis i føringane som gjeld for kommuneplanen og delvis i terrenget i planområdet. Alternativa som vert vurdert som dei beste i denne analysen ligg i minst mogeleg grad i tunnel og i størst mogeleg grad utanfor eksisterande veg.
Undersøkinga viser at det kan finnast eignelege løysingar på Vestlandet utanom vesentleg bruk av bru og tunnel dersom bratte fjellsider og fjordkryssing ikkje er hovudutfordringa. Undersøkinga viser også at god og framtidsretta vegstandard for høgare fartsgrenser vil seie at val av kurvatur og tracebreidde også må sikre nødvendige oppgraderingar av standarden i løpet av vegen si levetid. | |
