Seismisk dimensjonering av strukturer ved hjelp av ikke-lineære modeller

Abstract

Det er ingen tvil om at Fibermetoden er den mest nøyaktige metoden for beregning av ikke-lineær seismisk respons. Fibermetodens evne til å fordele inelastisitet over tverrsnitt bestående av komponenter med forskjellige materielle egenskaper, gjør den godt egnet til ikke-lineær seismisk dimensjonering av armerte betongkonstruksjoner. Men Fibermetoden er kunnskaps- og kostnadsmessig krevende. Det finnes forenklede dynamiske metoder, som for eksempel baserer seg på lumpet inelastisitet ved flyteledd. Flyteledsmetoden kan benyttes i tilfeller hvor kobling mellom aksial last og bøying ikke er relevant, som det for eksempel ofte kan antas for bjelker.I de fleste praktiske tilfeller er det derimot mest hensiktsmessig å benytte forenklede, statiske metoder for beregning av seismisk ikke-lineær respons. Ved statiske pushoveranalyser representeres den seimiske lasten ved en påsatt referanseforskyvning eller -kraft, som økes inkrementelt fra null opp til en predefinert grenseverdi. Etterhvert som responsen entrer det inelastiske området, vil stivhetsrelasjonene til strukturen endres. Adaptive pushoveranalyser oppdaterer lastfordelingen underveis i analysen for å ta høyde for denne stivhetsendringen, og er for de fleste praktiske formål det beste kompromisset mellom beregningsmessige kostnader og nøyaktighet for dimensjonering av seismisk ikke-lineær respons.Den praktiske delen av oppgaven gir et innblikk i fremgangsmåter og resultater av statiske seismiske analyser, selv om det nok vil kreve et mer omfattende analysearbeid for å virkelig kunne sammenligne de forskjellige metodene.