| dc.description.abstract | Vegtrafikklovens paragraf 3 sier at enhver skal ferdens hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare, eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret. Dette innebærer bl.a. at farten må tilpasses friksjonsforholdene på vegen.Innledningsvis er det gjennomført en litteraturundersøkelse for å få en generell oversikt over teori og relevant forskning knyttet til vinterforhold, vinterdrift, friksjonsforhold, fartsvalg og ulykker.Flere studier har blitt utført hvor fartstilpasning på rette stekninger har blitt undersøkt. Disse studiene viser at trafikanten reduserer farten noe når friksjonen på vegen reduseres, men på langt nær tilstrekkelig til å opprettholde samme bremsestrekning dersom man må foreta en bråbrems. Fartstilpasning i kurvaturer er det derimot langt mindre forsket på. Forskjellen mellom en rett strekning og en kurve er at i kurven trenger kjøretøyet alltid friksjon, mens på en rett strekning kun når det skal bremse eller akselerere. Det vitenskapelige spørsmålet som kommer opp nå er om trafikanten har mer, mindre eller tilsvarende fartstilpasning i kurvaturer som på rette strekninger.Hovedhensikten med denne oppgaven har bl.a. vært å undersøke metodebruk for å kunne måle trafikanters fartstilpasning til vekslende føreforhold, både langs en rett strekning og i kurve. Derfor bør det gjennomførte arbeidet betraktes mer som et forprosjekt der metodikken som ligger bak resultatene er vel så viktig.For å undersøke trafikanters fartstilpasning ved ulike friksjons- og føreforhold samt på rette strekninger og i kurvatur har det i dette prosjektet blitt gjennomført: Førebeskrivelser (tørr, bar veg, hard snø, is osv.) Friksjonsmålinger (ROAR, ViaFriction og bremsetester med Dynatron) Fartsmålinger (både manuelle og radarmålinger)For å undersøke om trafikantene har mer, mindre eller tilsvarende fartstilpasning i kurvaturer som på rette strekninger må det benyttes en kvantifiserbar metode. For å få til dette innføres begrepet «friksjonstilpasset fart». Friksjonstilpasset fart har i dette prosjektet blitt definert som den kjørefarten som gir samme sikkerhetsmargin ved kjøring på ulike føreforhold.Langs rett strekning har bremselengden (på tørr, bar veg) blitt brukt som en referanse på trafikantenes sikkerhetsmargin. I kurve har minste teoretiske sirkelradius, som kan passeres med den målte gjennomsnittsfarten på tørr, bar veg uten at det oppstår skrens, blitt brukt som en referanse på trafikantenes sikkerhetsmargin. For å eliminere forskjellen mellom kjøring langs rett strekning og i kurve har fartstilpasningen blitt fremstilt relativt til den målte farten på tørr, bar veg. Den målte farten på tørr, bar veg blir dermed brukt som referanse og den relative fartstilpasningen på tørr, bar veg settes til 1,0. Relativ fartstilpasning vil være et benevingsløst tall som er forholdstallet mellom beregnet fart som gir ønsket referansen (bremselengde eller minste sirkelradius) og målt fart på det aktuelle føreforhold.For å studere fartsvalg under ulike friksjonsforhold, både på rette strekninger og i kurver, har det vært nødvendig å finne et registreringsområde som er egnet for et slikt forsøk. Siden det her skal gjøres undersøkelser i kurvatur var det nødvendig å finne en strekning med en kurve som innbyr til varierende fartsnivå ved ulike føreforhold. Samtidig har det vært nødvendig at områdets geografiske plassering gjør det praktisk gjennomførbart å få gjort målingene på kort varsel ved hurtige væromslag. Fylkesveg 860 Utleirvegen har i dette prosjektet blitt brukt som registreringsområdet. Strekningen ved Utleirvegen er oversiktlig, har et nokså høyt trafikkvolum, fartsgrense 60 km/t langs rett strekningen og ligger kun 5 km sørøst for Trondheim sentrum. Strekningen driftes etter bar-veg strategien.I løpet av mars 2013 ble det gjennomført 10 registreringer langs Utleirvegen i Trondheim. Fart og friksjon ble målt samt at hver registrering inneholder førebeskrivelser. De målte friksjonsverdiene på ulike føreforhold virker rimelige sammenliknet med tidligere undersøkelser, deriblant Vinterfriksjonsprosjektet. Høyest friksjon ble målt på tørr, bar veg (µ = 0,72) mens lavest friksjon ble målt på hard snø langs rett strekning (µ = 0,34) og på is i kurven (µ = 0,30).Fartsmålingene har vist at trafikantene tilpasser farten til føreforholdene når friksjonen reduseres. Denne fartsreduksjonen er derimot ikke tilstrekkelig for å opprettholde samme sikkerhetsmargin (operasjonalisert i dette prosjektet som bremselengde på rett strekning og minste sirkelradius gjennom kurve) som ved kjøring på tørr, bar veg. Resultatene viser at trafikantene i gjennomsnitt kjører med en 3-9 % lavere hastighet langs rett strekning på synlig vinterføre (hard snø, bart i spor osv.) sammenlignet med på tørr, bar veg. Denne fartsreduksjonen innebærer at trafikantenes relative fartstilpasning på vinterføre i gjennomsnitt er 0,76 langs rett strekning. Resultatene viser også forskjeller i trafikantenes grad av fartstilpasning på rette strekninger og i kurvatur. Kort oppsummert viser resultatene en større, eller like stor, relativ fartstilpasning på vinterføre like før og gjennom kurven sammenlignet med på rett strekning. Like før og gjennom kurven er trafikantenes relative fartstilpasning i overkant av 0,80 på vinterføre. Fortsatt er ikke fartstilpasningen stor nok til å kompensere for mindre tilgjengelig friksjon, men resultatene gir indikasjoner på at den vil være større enn tidligere antatt basert på undersøkelser gjennomført kun på rette strekninger. | nb_NO |
