| dc.description.abstract | Stavkirkene regnes som Norges betydeligste bidrag til den europeiske byggekunsten, og fremstår i dag som en viktig del av verdenskulturarven. Stavkirkene er i dag omfattet av et eget istandsettingsprogram under miljøverndepartementet og Riksantikvaren. Dette programmet har en ramme på 150 millioner kroner for istandsetting av alle de 28 stavkirkene innen 2015.
De vanligste brannårsakene i en stavkirke er lynnedslag, elektrisitet og påtenning. For å minske brannfaren ved kirkene er det derfor installert lynavlederanlegg, og de fleste kirkene er uten elektrisk anlegg. Dette innbærer også at det automatiske sikringssystemet ikke er avhengig av strøm.
Reinli stavkirke i Sør-Aurdal kommune er brukt som et casestudium i denne oppgaven. kirken kan dateres tilbake til etter 1326. Dette gjør Reinli til en av landets eldste stavkirker. Reinli stavkirke var en av de første kirkene som ble brannsikret i forbindelse med sikringsarbeidet på stavkirkene. I dag har Reinli stavkirke innvendig vanntåke anlegg, og deluge-anlegg installert utvendig og i svalgangen.
Det utvendige slokkesystemet på Reinli er delt i to seksjoner, seksjon 3 og 4. Det utvendige automatiske sikringssystemet består av et deteksjons- og slokkeanlegg som er koblet sammen. Brann detekteres ved dobbel PVDL. Ved brann vil de varmedetekterende ledningene smelte, og trykket i ledningene synker. Ved trykkfall vil en utløserventil åpne seg, og anlegget fylles med vann som sprayes ut via sprinklerdyser.
Gjennom casestudiet ved Reinli er tre utvendige brannscenarioer analysert. Disse er analysert kvalitativt ved bruk av et hendelsestre. Hendelsestreet er et logisk diagram som viser hendelseskjeder som følger et branntilløp. Alle tilløpene har tatt utgangspunkt i påsatt brann da dette er brannforløp som er av størst risiko for kirken. To av tilløpene gjelder tilsiktete påsatt brann som utvikler seg som en normal dimensjonerende t2-brann, mens det siste brannforløpet er en utilsiktet påsatt ulmebrann.
Alle branntilløp ved Reinli stavkirke skal kunne detekteres, kontrolleres og i beste fall slokkes av det aktive sikringssystemet. En eventuell svikt i deteksjons- og/eller slokkesystemet kan medføre store konsekvenser ved brann. Brannen kan utvikle seg, og delene av systemet som ikke har sviktet kan få problemer med å kontrollere en brann som har vokst seg stor.
Pålitelighet kan defineres som evnene et system har til å utføre en tiltenkt effekt under gitte miljø- og driftsforhold over en gitt periode. En pålitelighetsanalyse vil videre være en systematisk analyse (studie, kartlegging) av pålitelighet. En kvantitativ pålitelighetsanalyse er en analyse der påliteligheten blir tallfestet. I en kvalitativ analyse vil påliteligheten beskrives med ord, og tallfesting utebli.
Ved gjennomføringen av en pålitelighetsanalyse av slokkesystemet ved Reinli stavkirke er systemets komponenter analysert. Det er satt opp en systemskisse med tilhørende tabell som viser komponentenes funksjon, feilmodi og effekt på andre enheter og systemet. Ut i fra dette er det gjennomført to feiltreanalyser med ulik topphendelse. Systemet ved Reinli er komplekst, og flere komponenter er følsomme med tanke på svikt og feilutløsninger. På grunn av lav validitet på eksisterende pålitelighetsdata for slokkesystemet, er det ikke mulig eller hensiktsmessig å foreta en kvantitativ pålitelighetsanalyse med høy reliabilitet. Det som finnes av tilgjengelig pålitelighetsdata og metoder er best tilpasset sikringssystem offshore.
Alle feil ved slokkesystemene på stavkirkene skal i dag registreres i en vedlikeholdsdatabase. Data som blir samlet og registeret her, kan legge grunnlaget for en eventuell kvantitativ pålitelighetsanalyse. Det bør likevel vurderes om denne informasjonen er tilstrekkelig til alene å kvantifisere komponentens pålitelighet.
Det er i dag ikke installert dyser under nederste raft. Det er planlagt to nye dyser under nederste raft i hjørnet ved inngangen. Disse er godt taktisk plassert, da risikoen for branntilløp er stor nede langs veggen i et hjørne.
Svalgangen på Reinli kompliserer brannsikringen ved stavkirken. Her er det god ventilasjon, samtidig som svalgangen gir forhold som er tilnærmet lik en innvendig brann. Det er viktig at en brann i svalgangen detekteres hurtig, og at ytelsesevnene til slokkeanlegget er god. Det vil si at vannet fra dysene skal kunne dekke hele området i svalgangen.
I dag er det lagret brennbart materiale i form av verneverdige deler i svalgangen. Opprinnelig skal ikke delene oppbevares her. Dette utgjør en brannfare for kirken og bør fjernes. En eventuell tilsiktet påsatt brann i området kan utvikle seg raskere på grunn av ”rot” i svalgangen.
Det bør vurderes om plasseringen av dysene i svalgangen er taktisk riktig med tanke på tilgjengelighet for en eventuell tilsiktet brann. Eksempelvis er det ikke plassert dyser ved taket over åpningene på sørsiden av kirken. Dette er et område hvor det er lett å komme til, og risikoen for påsatt brann er større her enn andre steder i svalgangen. Ved å plassere dyser her vil en raskere få kontroll på brannen, og kunne hindre videre spredning.
På grunn av at systemet er delt inn i seksjoner, vil ikke hele systemet svikte ved svikt i en seksjon. Dette bedrer påliteligheten til anlegget. Ved en eventuell brann vil likevel systemet kunne få problemer med å kontrollere en brann dersom en seksjon har sviktet. | nb_NO |
