Vocal self-assurance among parents of toddlers: A post qualitative performative method of inquiry

Abstract

I mitt virke som kunstfagpedagog ble jeg introdusert for konseptet stemmeskam, da en gravid elev uttrykte bekymring over hvorvidt hun ville tørre å synge for barnet sitt. I denne teksten ønsker jeg å utforske hvordan vokal selvsikkerhet blant småbarnsforeldre kan medføre positive ringvirkninger for barnas oppvekst og dannelse. Jeg støtter meg på teorier om blant andre musicking og prosodi, og analyserer ved hjelp av performativ metoder hentet fra post-kvalitativ metodologi, som stop moments og diffraksjon. Teksten blir etterhvert et verktøy, en metodologisk utvikling der affekt, kreative narrativer, stop moments, og musikalsk kompositorisk diffraksjon spiller hovedrollene.

Through my work as an arts educator, I was introduced to the concept of voice shame when a pregnant student expressed concern for whether or not she would dare to sing for her child. In this text I aim to explore how vocal self-assurance among parents of toddlers might lead to positive effects on their childrens upbringing and education. I lean on theories of, among others, musicking and prosody, and I analyze through performative methods from post-qualitative methodology like stop moments and diffraction. The text turns into the outline of a design of an emerging methodology where affect, creative narration, stop moments, and musical diffractive composition are key.