Tilpasset opplæring fra lærernes ståsted

Abstract

I denne masteroppgaven tematiseres tilpasset opplæring, og fokus ligger på hvordan lærere forstår og praktiserer prinsippet. Tilpasset opplæring legger til grunn en forståelse for prinsippet som tilsier at den norske skolen skal møte alle elever med en opplæring som er tilpasset deres forutsetninger og behov (Kunnskapsdepartementet, 2020, s. 17). En gjennomgang av hvordan prinsippet forstås fra utdanningsmyndighetenes side viser likevel at prinsippet har blitt forstått ulikt siden det ble innført (Jenssen & Lillejord, 2009, s. 13), og forskning på lærernes egen forståelse av tilpasset opplæring, peker mot at de synes det er et altfor vagt begrep (Bachmann & Haug, 2006, s. 90 & Damsgaard & Eftedal, 2014, s. 64).

Ved hjelp av kvalitative dybdeintervju har jeg i denne oppgaven derfor intervjuet fem lærere i barneskolen om deres forståelse og praktisering av prinsippet om tilpasset opplæring. Intervjuene er analysert ved hjelp av fenomenologisk metode, hvor formålet er å finne fram til en bestemt essens av hvordan deltakerne erfarer et fenomen, i dette tilfellet tilpasset opplæring. Metoden er i tråd med oppgavens vitenskapsteoretiske forankring, nemlig fenomenologien, som legger til grunn at fenomener kan forstås gjennom menneskene selv. Problemstillingen for oppgaven er: hvordan forstår og praktiserer lærere i barneskolen prinsippet om tilpasset opplæring?

De mest sentrale resultatene fra analysen av intervjuene viser for det første at lærerne legger stor vekt på det å bygge relasjoner med elever som et ledd i det å tilpasse opplæringen. Dette handler om at det å bygge relasjoner med eleven ikke bare innebærer at man blir kjent med hvilke forutsetninger og behov elevene har for å lære, men også blant annet hvordan elevens følelser og relasjonene med medelevene innvirker på læringen. Lærerne legger også vekt på at relasjonsbygging gjør eleven tryggere på både seg selv, læreren og medelevene, noe som kan bidra til at elevene har bedre forutsetninger for å lære. Disse funnene blir blant annet diskutert ut i fra Axel Honneths teori om anerkjennelse, som legger til grunn at menneskers trygge selvverd utvikles gjennom erfaringen av anerkjennelse i form av kjærlighet, rettigheter og sosial verdsettelse.

For det andre viser resultatene at lærerne legger inkludering i fellesskapet til grunn for tilpasset opplæring, noe som er i tråd med hvordan utdanningsmyndighetene forstår prinsippet (NOU 2019: 23, s. 344 & Kunnskapsdepartementet, 2020). Likevel har det vist seg at lærerne forholder seg ulikt til spørsmålet om hvorvidt alle elever alltid skal kunne delta i den ordinære undervisningen i klasserommet, eller om noen av dem kan ha behov for å få ekstra hjelp utenfor klasserommet. Denne uenigheten blir i oppgaven belyst ved hjelp av Qvortrup & Qvortrups forståelse av begrepet inkludering, Rosenbergs begrep dissonant kontekst og Nel Noddings omsorgsbegrep.

The theme for this master’s thesis is adapted education, and the primary focus is teachers’ understanding and implementation of the principle. Adapted education is in the Norwegian curriculum defined as Norwegian schools obligation to facilitate every student’s education according to his or her needs (Kunnskapsdepartementet, 2020, p. 17). A review on how the principle is defined by the Norwegian educational authorities shows, however, that the principle has been defined in various ways since it was first implemented (Jenssen & Lillejord, 2009, p. 13). Furthermore, research on teachers’ own understanding of what adapted education is, indicate that they find the term vague (Bachmann & Haug, 2006 & Damsgaard & Eftedal, 2014).

Using qualitative in-depth interviews I have interviewed five elemetary school teachers on how they understand adapted education as a principle, and how they practice it. The interviews are analyzed using a phenomenological approach, where the aim is to find a specific essence regarding how the participants understand the phenomenon in focus, in this case, adapted education. The approach is in line with the study’s philosophical grounding, phenomenology, which assumes that phenomena can be understood studying humans. My research question is: how do elementary school teachers understand and practice the principle of adapted education.

The most important results from the analysis show firstly that the teachers put emphasis on enhancing teacher-student relationships as a part of adapted education. This means that enhancing teacher-student relationships cannot be reduced solely to the act of learning about the students educational needs. It should also encompass how the personal and social aspects of the students’ lives impact their ability to learn. The teachers also put emphasis on the fact that the enhancing of teacher-student relationships makes the student more trusting of himself, the theacher and his peers, which in turn might support their ability to learn. The results are discussed using Axel Honneths theory of recognition, which assumes that humans’ self worth is improved throgh the experience of recognition in the form of love, rights and social approval.

Secondly, the results show that the teachers associate adapted education with inclusion in the community of students, which is in line with how the educational authorities understand the principle (NOU 2019: 23, s. 344 & Kunnskapsdepartementet, 2020). The results nevertheless show that the teachers disagree regarding the extent to which the students should always learn in the classroom, or should be able to receive special education outside of the classroom. This disagreement is analyzed and discussed using Qvortrup & Qvortrup’s understanding of the termn inclusion, Rosenbergs term dissonant context and Nel Noddings care-term.