Tal hvis du kan. Ti hvis du må: En studie av sykdoms- og pårørendeperspektiv i Helga Flatlands Bli hvis du kan. Reis hvis du må

Abstract

Denne masteroppgaven er en litterær analyse av sykdoms- og pårørendeperspektivet i Helga Flatlands roman Bli hvis du kan. Reis hvis du må (2010). Romanen virker å handle om de tre unge barndomsvennene Tarjei, Trygve og Kristian, som verver seg til de norske styrkene i Afghanistan, men det er heller spørsmålene om hvorfor de egentlig dro, og hvilke krefter som påvirker slike veivalg om å bli eller om å reise, som rammer inn fortellingen. Jeg vil imidlertid fokusere på sykdom i denne masteroppgaven. Grunnen til det er at sykdom er viktig i to av romanens fire fortellinger – i moren Karins fortelling, og i sønnen Tarjeis fortelling. Når jeg undersøker disse fortellingene med et sykdoms- og pårørendeperspektiv benytter jeg meg særlig av Linda Nesbys forskning på patografifeltet, hvor jeg drar veksler på og henter inspirasjon fra hennes patografi- og curografibegreper. I tillegg trekker jeg inn Wolfgang Isers teori om lakuner i tekst, og Arthur Franks ulike typer sykdomsnarrativer.

I oppgaven leser jeg Karins fortelling som en patografi, altså en sykdomsfortelling, hvor jeg legger fokus på hennes fortiede og tabubelagte fødselsdepresjon, og jeg leser Tarjeis fortelling som en pårørendefortelling. Formålet med den litterære analysen er å undersøke hva som skjer når vi sier at Karins sykdomsfortelling er del av en større helhet, og når vi setter den opp mot Tarjeis fortelling. I undersøkelsen av denne problemstillingen undersøker jeg også disse underspørsmålene: Vil det at jeg ser fortellingene i sammenheng kunne si noe nytt om fødselsdepresjonens rolle i relasjonen mellom Karin og Tarjei, hos hver av dem, eller i romanen som helhet? Vil det kunne si noe om hvorfor Tarjei dro? Vil Tarjeis fortelling kunne forstås som en pårørendefortelling i relasjon til Karins fortelling? Målet med min masteroppgave er å vise fordelen av å sette en sykdomsfortelling inn i en større sammenheng, og min konklusjon er at Karin og Tarjeis fortellinger utvider, utfordrer og forklarer den andres fortelling. I tillegg tydeliggjør det at jeg setter disse fortellingene i sammenheng med hverandre at vi ser hvordan det som er en fortiet og tabubelagt fødselsdepresjon kan påvirke relasjoner, men også hvert enkelt menneske.

This master's thesis is a literary analysis of the perspectives of illness and caregiving in Helga Flatland's novel Bli hvis du kan. Reis hvis du må (2010). The novel appears to be about three young childhood friends, Tarjei, Trygve, and Kristian, who enlist in the Norwegian forces in Afghanistan, but it is rather the questions of why they left and what forces influence such choices to stay or leave that frame the narrative. Nevertheless, I will focus on illness in this master's thesis. The reason for this is that illness is significant in two of the novel's four narratives – in the mother Karin's story, and in her son Tarjei's story. When examining these narratives from an illness and caregiving perspective, I draw particularly on Linda Nesby's research in the field of pathography, where I utilize and draw inspiration from her concepts of pathography and curography. Additionally, I incorporate Wolfgang Iser's theory of gaps in text and Arthur Frank's various types of illness narratives.

In my thesis, I read Karin's story as a pathography, as an illness narrative, focusing on her silenced and tabooed postpartum depression, and I read Tarjei's story as a caregiving narrative. The purpose of the literary analysis is to explore what happens when we consider Karin's illness narrative as part of a larger whole and when we juxtapose it with Tarjei's story. In investigating this issue, I also examine other sub-questions: Will viewing the narratives together shed new light on the role of postpartum depression in Karin and Tarjei's relationship, in each of them individually, or in the novel as a whole? Can Tarjei's story be understood as a caregiving narrative in relation to Karin's story? The aim of my master's thesis is to demonstrate the advantage of placing an illness narrative within a broader context, and my conclusion is that both Karin and Tarjei's narratives contribute to expand, challenge, and explain the other's narrative. Additionally, by placing these narratives in relation to each other, it becomes clear how a silenced and tabooed postpartum depression can affect relationships, as well as each individual person.