“We cannot risk that they don’t know who Shakespeare is” – A study on the use of Shakespeare in the Norwegian Secondary EFL classroom.

Abstract

Bare på 10 år har den norske læreplanen gått fra å nevne Shakespeare spesifikt til å ikke nevne ham I det hele tatt. Samtidig finnes det mye forskning om hvordan man burde undervise Shakespeare, og flere forskere argumenterer for at han fortsatt er svært relevant i skolen i dag. Mesteparten av forskning gjort på Shakespeare i undervisning er basert på Engelsk som morsmål eller en andrespråks-kontekst. Det er gjort lite forskning på Shakespeare i Engelsk undervisning på ungdomsskole og/eller videregående i Norge. I denne avhandlingen undersøker jeg norske engelsklæreres refleksjoner om bruken av Shakespeare i Engelsk undervisning. Jeg har gjennomført en intervjustudie med fire engelsklærere fra ungdomsskoler og videregående skoler. Studien fokuserer på lærernes meninger om Shakespeares relevans, erfaringer med undervisning i Shakespeare og foretrukne tilnærminger og formater ved undervisning i Shakespeare. Det teoretiske rammeverket for denne avhandlingen inkluderer Rex Gibson, Ralph Alan Cohen og Tracy Irish innen Shakespeare pedagogikken, Anton og Hammer, Mitchell, Merkl og Bauer og Surkamp’s didaktiske metoder for undervisning av Shakespeare i Engelsk som fremmedspråk-kontekst, Litteratur didaktikk i engelsk som fremmedspråk av Surkamp og Brevik og Lyngstads rapport om litteraturdidaktikk i Engelsk undervisning i den norske skolen. Studien finner at Shakespeare fortsatt anses å være relevant i Engelsk undervisning, og at hans verk er relevante for ulike kompetansemål i den nåværende læreplanen, LK20. Studien finner at lærerne anser Shakespeare som relevant for dagens ungdom i den norske skolen. Studien finner også fem foretrukne tilnærmeringer til undervisning av Shakespeare. En fellesnevner er et større fokus på innholdet i Shakespeares verk enn språket. Innholds-fokuset inkluderer handling, karakterer, universelle temaer og intertekstualitet. I tillegg viser denne studien at lærerne foretrekker å bruke tilpassede og/eller moderniserte/forenklede versjoner av Shakespeares verk i undervisning. Dette relateres til antatte språkhindringer og fokuset på innhold. Den mest fremsnakkede metoden innen Shakespeare pedagogikk er aktive drama tilnærminger. Slike tilnærminger er representert i studien. Imidlertid finner studien at denne tilnærmingen brukes mindre enn de andre fire tilnærmingene, og lærerne er delt i synet på hvor egnet denne metoden er. Denne studien finner også at lærernes tilnærminger gjenspeiler kombinasjoner av Shakespeare-pedagogikk og Engelsk som fremmedspråk-litteraturdidaktikk.

In just 10 years the Norwegian curriculum has gone from mentioning Shakespeare specifically to not mentioning him at all. Meanwhile, there is much research on how to approach Shakespeare in the classroom and scholars argue that he is still very much relevant in the classroom. The majority of research is based on English as a native language or second language context. There is little research on the Norwegian EFL context of teaching Shakespeare. In this thesis I investigate Norwegian Secondary English teachers’ reflections on the use of Shakespeare in the EFL classroom. I have conducted an interview study with four English teachers from lower and upper-secondary school. The study focuses on the teachers’ opinions on Shakespeare’s relevance, experiences with teaching Shakespeare and preferred approaches and formats when teaching Shakespeare. The theoretical framework for this research includes Rex Gibson, Ralph Alan Cohen and Tracy Irish within Shakespeare pedagogy, Shakespeare EFL didactics by Anton and Hammer, Mitchell, Merkl and Bauer and Surkamp. It also includes EFL didactics for literature of Surkamp and Brevik and Lyngstad’s report on literature didactics in the Norwegian EFL classroom. This study finds that Shakespeare is still considered relevant in the Norwegian EFL classroom and that his works are relatable to various competence aims in the current curriculum, LK20. The study finds a shared perspective among the teachers that Shakespeare is relevant for today’s youth in the Norwegian secondary school. The study also finds five preferred approaches to teaching Shakespeare. A common pattern in these is the focus on the content of Shakespeare’s plays rather than his language. The content-focus includes plot, characters, universal themes, and intertextuality. In addition, this study shows that teachers tend to prefer using adapted and/or modified versions of Shakespeare’s plays. This relates to preconceptions of language barriers and the prioritization of the content. The most promoted methods to teaching Shakespeare according to Shakespeare pedagogy are active drama approaches. These types of approaches are represented in the study. However, the study finds that this approach is less used, and that the teachers differs in their views on how suitable this method is for the Norwegian EFL classroom. This study finds that the teachers’ approaches reflect combinations of Shakespeare pedagogy and EFL literature didactics.