Helsesykepleiers erfaringer om egenivaretakelse

Abstract

Helsesykepleiere i skolehelsetjenesten er en yrkesgruppe utsatt for nær kontakt med fortvilte og vanskeligstilte barn og unge. Dette forutsetter en hjelperpraksis som fort kan bli personlig oppofrende, forvolde stresslidelser og utbrenthet, og medføre flerfoldige konsekvenser for hjelperen og utøvelsen av hjelp (Haavik & Toven, 2020, s. 14). Tilstrekkelig praktisert egenivaretakelse er en effektiv og anvendelig tilnærming for å forebygge arbeidsrelatert stress, belastningslidelser, og utbrenthet, noe som aktualiserer verdien av kunnskap og erfaringer om fenomenet i et helsesykepleierperspektiv (Isdal, 2017, s. 242). Formålet for studien har anlegg i denne forståelsen, samt en mangel på eksisterende eksplisitt forskning på helsesykepleiererfaringer. Studiens hensikt er å undersøke hvordan helsesykepleiere i skolehelsetjenesten erfarer sin utøvelse av egenivaretakelse.

Studien har en kvalitativ tilnærming og fenomenologi som vitenskapelig ståsted. Dette forestiller å utforske helsesykepleierenes subjektive erfaring om essensen i egenivaretakelse (Green & Thorogood, 2018, s. 42). Datagrunnlaget består av seks individuelle intervjuer med helsesykepleiere i skolehelsetjenesten, hvor en semistrukturert intervjuguide ble anvendt. Intervjuene ble analysert ved å benytte refleksiv tematisk analyse for å utvikle, analysere og skape forståelse for meningsmønster i dataene (Braun & Clarke, 2022, s. 4). Diskusjonen av resultatene utforsker meningsinnholdet i forhold til tidligere forskning, og betrakter relatert teori om salutogen OAS og begrepet vikarierende traumatisering. I metodediskusjonen blir metodologiske hensyn og forskningsetiske betraktinger i studien kritisk drøftet og diskutert.

Resultater fra studien viser at helsesykepleiere har et bredt spekter av erfaringer angående sin utøvelse av egenivaretakelse. Erfaringene er presentert som tredelt. Helsesykepleierne erfarte å praktisere og disponere ressurser for egenivaretakelse ved å sette grenser, utøve autonomi, mestring, sosialisere og få veiledning, profesjonell konferering, et helsefremmende privatliv og personlig erfarte betydningsfulle tiltak. De erfarte også å oppleve konsekvenser ved mangelfull utøvelse og arbeidsrelatert utfordringer som bakgrunn for disse. Det tredje funnet presenterer erfaringer angående ønsker og behov som helsesykepleierne erfarte nødvendig for tilstrekkelig egenivaretakelse. Studien avdekker og presenterer eksplisitt kunnskap om helsesykepleieres erfaringer om egenivaretakelse. Dette kan positivt påvirke nåværende praksis ved å synliggjøre, prioritere og videreutvikle egenomsorgsdisiplinen, samt engasjere videre forskning på spesifikke praktiseringstilnærminger.

School nurses as an occupational group are susceptible to close contact with distressed and disadvantaged children and youth. This presupposes a work practice which quickly can become self-sacrificial, cause stress disorders and burnout, and entail multiple consequences for the helper and the practice of helping (Haavik & Toven, 2020, p. 14). Sufficiently practiced self-care is an effective and applicable approach to preventing workplace stress, stress-related disorders, and burnout, which actualizes the value of knowledge and experiences about the phenomenon from the school nurse perspective (Isdal, 2017, p. 242). The purpose of the study is based on this understanding, as well as the lack of existing explicit research on nursing experiences. The aim of the study is to investigate how school nurses experience their personal self-care.

The study has a qualitative approach and a phenomenological scientific point of view. This implicates the exploration of the school nurses’ subjective experience of the essence of self-care (Green & Thorogood, 2018, p. 42). The data consists of six individual interviews with school nurses, conducted with a semi-structured interview guide. The interviews were analyzed by using reflexive thematic analysis, thus developing, analyzing and creating an understanding of meaningful patterns in the data (Braun & Clarke, 2022, p. 4). Discussion of the results explores these patterns in relation to existing research and considers related theory of salutogenic SOC and the concept of vicarious traumatization. The discussion of methods critically discusses and consider the methodological and ethical considerations of the study.

Results from the study showcase a wide range of experiences regarding school nurses’ personal self-care. The experiences are presented in three parts. The school nurses experienced practicing and allocating resources for self-care by setting boundaries, exercising autonomy, mastery, socializing and receiving guidance, professional conferring, a healthy work-life balance, and personally experienced significant measures. Another experience was the consequences of inadequate self-care and work-related challenges as a related cause. The third finding presents experiences regarding essential and desired requisites for adequately practicing self-care. The study unveils and presents explicit knowledge of school nurses' experiences of self-care. This knowledge can positively impact existing practice by means of highlighting, prioritizing and further developing the discipline of self-care, as well as engaging further research into specific approaches to self-care practices.